Det skal gå fort nå
Jeg er vel det du kan kalle en aktør i rettssalen. På med den sorte kappen, inn i manesjen for å føre en sak. Litt sånn LA Law aktig. Skuespilleren skal frem i deg og saken skal legges frem.
Jeg tror ikke norsk rett er plassen for de store vendingene og poetiske utsagn, sånn som det ser ut fra amerikansk TV. Men det er fortsatt en plass der man krever en rettslig avgjørelse av en sak.
Domstolen er finansiert i stor grad av myndighetene. Rett nok betales et moderat gebyr for at retten tar saken, men det er mer symbolsk i forhold til hva det koster å drive domstolene.
Jeg liker å se på retten som en plass der man tar seg tid, lytter – og lar folk komme til orde. En plass der verdien av det å bli hørt – er så viktig. Får man frem sin sak, så er man mer åpen for rettens dom – og viser respekt for at retten kan være uenig eller enig med deg.
Men jeg er blitt veldig betenkt den siste tiden.
For nå har jeg i flere konkrete saker, merket at vi ikke lenger får mulighet til å presentere vår sak i full bredde.
Dette er definitivt et resultat av den oppussing som har funnet sted i reglene knyttet til tvistemål. Det er nå blitt sånn at vi skal planlegge, vi skal på forhånd sette opp punkter for hva vi mener, vi skal lage timeplan og vi skal holde oss til saken. Helst før kl. 15.00.
Jeg har nå opplevet det jaget som preger saker i retten. Alt skal gå på skinner, og stakkars deg om du ikke holder timeplanen. Du skal vise til beviser, men trenger ikke lese det opp. For hvem vil bruke tiden til å lytte. Vitner skal vi ha så få som mulig, klokken bestemmer – og effektivitet er målet og oppnås.
Men som advokat sitter jeg der helt klart med en opplevelse av at rett – skjer ikke fyldest. Men det skjer fort, veldig fort.
Jeg hadde en sak som ikke gikk så bra i tingretten. Vi så nok årsaken. La opp til en ny vri på bevisførselen – og anket.
Vet du hva vi fikk vite fra lagmannsretten. Det var at retten mente – uten å ha hørt bevisene – at bevisene kunne ikke føre frem. Så man nektet like gjerne saken ført, uten å ha fått en sjanse til å sette seg inn i saken. Det er veldig effektivt. Raskeste måten til å nå effektivitet må vel være å ikke ta saken.
Jeg er dypt bekymret over det jeg ser. Ikke fordi at jeg ikke liker raske forhold. Men fordi folk mister muligheten til å få en grundig behandling av en sak for retten.
For meg er det en klar trend i tiden. Vi sparer så mye tid at vi slipper til sist å føre sakene.