Det offentlige rom.
Det har vært mye skriverier den siste tiden. Om jurister som ikke forstår den døyt. Der forståsegpåere forteller oss hva som er offentlig og ikke offentlig. Det hele springer ut av en blogg, der det er blitt oppfordret til å gjøre alvorlige anslag mot politifolk.
Jeg skal ikke behandle denne saken. Men jeg skal forklare hva som gjør at jurister i Lagmannsrett og Høyesterett ikke kan finne en bestemt regel overtrådt, selv der straffbare ytringer er uttalt via internett – ut fra den absurde tanke at internett ikke er i det offentlige rom.
Stikkordet er legalitetsprinsippet. Dette er et solid prinsipp, trygt forankret i rettsstaten. Som tilsier at ingen skal fengsles eller dømmes for lovovertredelser som ikke utvetydig er straffbare.
Det er lovgiver som skal bestemme hva som er straffbart. Ikke myndighetene. Heller ikke domstolen. Myndighetene skal håndheve reglene og dommerne skal dømme. Men Stortinget, det skal lage lovene.
Legalitetsprinsippet står sterkt innenfor strafferetten. Ingen skal bli offer for en reaksjon, uten at hjemmelen og regelen er sterk og klar. Vi skal ikke ha noe « det bør være sånn « avgjørelser fra norsk rett. Dette skal baseres på regler. Gitt av de folkevalgte. Ikke skapt av domstolene.
Derfor sier straffelovens § 140 at oppfordring av visse straffbare handlinger er straffbart, hvis det er fremført i det «offentlige» rom.
Men straffeloven er fra 1902. den kan lite om internett, om du forstår. Den er fortsatt ikke erstattet av en ny straffelov, selv om man har bablet om at den nok er på vei – i ganske mange år.
Hvilket betyr at domstolen må forholde seg til regler som gjelder. Ikke de som kommer. Heller ikke de vi burde hatt. Det er et enkelt prinsipp. Som baserer seg på at makten er fordelt. Ingen skal straffes uten at lovgiver har tydelig akseptert det.
Så kommer vi til dette med offentlig. Straffeloven tenker seg at det er i et trykt skrift. Internett er ikke trykt. Det er ikke et skrift. Ytringen skal også kunne fremsettes i overvær av en større mengde personer. Men da ser man for seg en forsamling, ikke enkeltstående lesere av en nettside.
Det hjelper ikke meg at redaktører og andre som vet best synes at internett er offentlig. Videre hjelper det ikke at de samme synes at det ligner veldig. Og at de synes at mange som leser en blogg, er en stor forsamling folk.
For domstolen skal ikke tøye strikken og skape nye regler. Den skal vente til lovgiver gir nye regler. Domstolen skal ikke hoppe av gårde i sin egen verden, den skal forholde seg til lovgiveren. Det er derfra reglene skal komme. Og tusen takk for det.
Etter mitt syn er det total mangel på forståelse for rettssamfunnet, når man kritiserer domstolen for å misse poenget her. Domstolen gjør det som er korrekt. Kanskje har den lyst til å gå egne veier. Men det skal den ikke. Det ville være på sikker vei mot en rettslig avgrunn.
Det er mulig at synserne skal fortsette å synse. Mens juristene skal følge systemer. Den som skal på banen er lovgiver. Som etter hvert kan lage regler tilpasset at internett er kommet.
Så kan bjellen havne der den bør havne. Jeg hørte forresten at prosessen med nye regler er fremskyndet. Noen har tatt poenget.