Kommunisere med kommune
Så er man tilbake etter en heller blass sommer for mange av oss. Ikke mye godvær og lite varme på terrassen dette året. Med mindre du fant en terrasse i sydens varme land. Jeg er klar for høsten og rettslige utfordringer, og du er invitert med.
De siste innleggene mine har handlet om 22. juli. Mye rettslig er virvlet opp etter denne saken. Det lar jeg nå ligge. La meg heller ta opp mer hverdagslige tema.
Jeg skal dra noen tanker knyttet til kommunene rundt byen her. De er det mange av – og fine er de. Noen er styrt av politikere med den ene farven, andre den motsatte farven. Noen kommuner hører jeg lite til, mens andre gjør mye av seg. Noen plasser er administrasjonen sterk og egenrådig. Dertil har politikerne reelt mindre makt.
For noe av det kommunen skal gjøre, er å arbeide tydelig og forutsigbart. Treffe sine avgjørelser slik folk venter dem, og slik at det er forståelig.
Jeg møter dette særlig i forbindelse med byggesaker. Det kan være nye byggverk, regulering av friluftsområder, kommunen som eksproprierer eller kjøper og selger fast eiendom. Sier at det det kan du gjøre, mens det har du slett ikke lov til. Slik kommuner skal i offentlige anliggende. Det kan være kommuner som rett og slett virker inn på folks hverdag og eiendom.
Noen kommuner, uten å nevne navn, har en egen evne til å lage krøll. De gjør det ene det ene året, og det neste året kommer noe helt annet. Du innretter deg på et signal det ene året, mens senere skal dette bli på en annen måte.
For eksempel kan de definere det ene året at du har en hytte i strandsonen, og det er greit nok. Det neste året sier de at det er et naust, og krever det fjernet.
Det handler om å nå frem. Jobbe forutsigbart, sikre borgerne mot overraskelser. Og det handler om å fremstå troverdig, uten mistanke om at saksbehandlingen har vært ugrei. For eksempel at noen har sluppet greiere unna enn deg, fordi noen kjente noen i administrasjonen. Som de tok en telefon til.
Men det handler også om å bli hørt. Slik at du som borger blir hørt med dine anmerkninger, og ikke arrogant avvist. Der du sitter med følelsen nærmest å ha vært til sjenanse for saksbehandlerne dine.
Jeg er vag på dette. For jeg kan ikke identifisere verken sak eller kommune. Men jeg ser at det gjøres mye urett der ute, og jeg ser ikke minst at folk ikke får gode forklaringer på de inngrep man utsettes for.
Jeg møter som nevnt dette i forbindelse med fast eiendom. Til tider kjenner jeg at hele min arbeidsdag kunne gått med til dette. Kunne opprettet min egen lille juss-base fra en campingvogn like over en bro, eller så. Få noen til å lytte, få de samme til å høre etter hva jeg sier – og kanske få dem til å bli enige.
Det er advokatens hverdag på vegne av borgere i enkelte kommuner. Uten å nevne navn. De vet hvem jeg mener, de som arbeider der.