Arkiver

Nettkataloger

Nettkataloger – bondefangeri

 

Det er vel første gang jeg spesifikt skiver til dere næringsdrivende. Det er på tide etter 11 år i jussens tjeneste i Byavisen.

 

La meg si noen ord om nettbaserte opplysningstjenester. Finnmeg.no eller finndeg.no. Altomalle.com, eller hva det nå heter – alt sammen.

 

Enkle løsninger med søkemotorer, der kunden søker en tjeneste. Og der ditt firma popper opp som tiltrekkende. Den reneste gullgruve. I hvert fall for de som leverer tjenesten.

 

For de benytter en fin teknikk. Får deg til å tegne deg for en seks måneders periode, og bedyrer at det bare er det halve året du binder deg for. Så velger du selv om du vil fortsette.

 

Du må gjerne presisere at du bare tegner deg for et halvt år, det vil de også bekrefte. Du tegner deg ikke for en ny periode, uten å bli kontaktet.

 

Men de unnlater å fortelle deg hvordan de går frem ved ny kontakt.

 

For det som skjer er at de sender deg en e post. Der fremgår det at det vedlegges en korrektur av annonsen din. Hvis du så ikke sier nei takk til å fortsette, så er du bundet for et nytt år. Og med det er du bondefanget inn i systemet.

 

Dette er fascinerende.

 

Til tross for at du som kunde kun har bundet deg til et halvt år, vil de automatisk binde deg for et nytt år. Ved at du ikke sier fra om det motsatte.

 

Så truer de med inkasso og rettslig prøving, dersom du ikke betaler. De undertegner bare med kundeservice i sine trusler, aldri med navn på den som sender fra seg svineriet.

 

Jeg reagerer på dette, fordi det ikke samsvarer med avtalen kunden inngår.

 

Kunden har bundet seg for et halvt år. Det er alt. Kunden har aldri gått med på noen automatisk fornyelse. Ikke ved å være passiv, nei.

 

Men jeg skjønner jo tegningen. Du synes gjerne kr. 3.000 er rimelig for et halvt år på nett. Uten å tenke på at neste helårs faktura er på kr. 10.000, etter at du ikke fikk med deg at de sendte sin «bordet fanger» e post en eller annen gang. Du tenkte ikke over det, fordi du aldri var forberedt på dette.

 

Praksisen er ikke rettslig akseptabel. En kunde som tegner seg for et halvt år, har tegnet seg for denne perioden. Det er avtalen. Da kan man ikke slenge på et år, som følge av at kunden er passiv. Dette har kunden aldri vedtatt.

 

Over årene har jeg hatt mange henvendelser om dette. Som ulike nettsteder benytter.

 

Så sender de deg gjerne en statistikk over hvor mange som har sett på nettopp ditt navn i perioden. Jeg har et nettsted selv. Så har jeg en avtale om å ha firmanavnet på et slikt firma sin søkemotor. De forteller meg at mange hundre har klikket seg videre fra deres nettsted og til din hjemmeside.

 

Det rare er at jeg kjenner administrator for mitt nettsted. Han kan se hvor de som titter på nettsiden min er omdirigert fra. Det er underlig at hans tall er mye lavere enn firmaet sine.

 

Vel, inntil videre beholder jeg min avtale for å se om det har noen effekt. Og jeg har gått med på fornyelse for både ett og to år. Fordi jeg ønsket det.

 

Men du som ikke ønsker det, har ingen grunn til å gå med på denne utspekulerte virksomheten.

Nettkatalog

Handle lokalt eller over internett

Selgers ansvar.

 

Det er en uting. Man kjøper saker over internett. For eksempel en PC. Den går i stykker. Du har rettigheter etter forbrukerkjøpsloven. Til å reklamere, for å kreve reparasjon eller heving av kjøpet med. Du står godt i det, etter solid norsk kjøpslovgivning.

 

Så henvender du deg via nettsidene for eksempel til Mpx, slik jeg gjorde. Der du blir henvist til en eller annen servicetelefon hos HP, der du snakker med en svenske i Stockholm – som håndterer din sak. Han sender deg da et reparasjons-»kit», som du selv skal bruke til på egen hånd å fikse PC en. Det er «gjør det selv» fra ende til annen.

 

Jeg opplever internett som direkte ansvarsfraskrivende, når det gjelder selgers plikter overfor en kjøper. Det Mpx gjør er å kanalisere hele problemet over på deg. Det er du som skal ta kontakt, du som skal skru og reparere på egen hånd.

 

Slik var det ikke før. Da kunne du gått i butikken, levert fra deg produktet. Uten selv å bli selgers utstrakte hånd.

 

Men så valgte jeg da å kjøpe over internett. Jeg ser ulempene. For jeg er overlatt helt til meg selv. I et slags mørke.

 

Det kjøpslovgivningen gjør – er å gi deg rett til å reklamere innen fem år. Og loven gir deg krav på reparasjon. Jeg har både fått reklamere og jeg skal få reparasjon. Men jeg gjør nå hele jobben, fra ene enden til den andre. Selgeren har faktisk ikke snakket med meg, kun sendt meg en e post der det sto alt jeg skulle gjøre. På egen hånd.

 

Dette er i høyeste grad elendig service. Praksisen er sikkert vanlig innen internett salg, men den tar bort opplevelsen av å bli ivaretatt av selger – der feil avdekkes la oss si ved en PC.

 

Jeg får det jeg har krav på, men ingen service i det hele.

 

Jeg vil advare deg mot å handle elektronikk over internett. Fordi du ikke får samme service som fra en lokal forhandler, når uhellet er inntrådt. Det må være mer behagelig å gå til forhandlers skranke – levere fra seg produktet – og hente det igjen ferdig reparert. I stedet for å måtte sette deg til en mandags kveld med en pakning fylt med tekniske duppeditter i en «do it your self» aksjon innvendig i en computer.

 

Store nettbaserte forhandlere gir deg inntrykk av å ha store lagre. Det har de. Mange selgere har de også, helt sikkert. Men den dagen feilen inntrer, da kan du knapt få snakket med dem. I stedet sitter du med en servicesentral utenlands, og snart med et skrujern sitter du med nesen dypt nede i kretskortene.

 

Men bevares – Mpx og HP ivaretok mine rettigheter. Helt etter loven. Men det skjedde på en sånn måte at jeg advarer meg selv og alle andre om så mye som et tastetrykk for kjøp over internett.

 

Sats på lokale varer, det er min oppsummering.

 

Lokale varer