Arkiver

Megling i rettsapparatet

Dato:april 10, 2013
Forfatter:Vegard Austgulen
Kategorier:Prosess/domstol
Kommentarer:Legg igjen beskjed

Megling i alle kanaler

Sist pratet jeg om rettsmegling. Som er en moderne form for megling i domstolen. Med domstolen forstår jeg tingretten, det første nivå innen domstolene.

Forliksrådet får ha meg unnskyldt, for jeg regner liksom ikke det organet som en del av domstolene. Det er vel litt smak og behag.

Men det er forvirrende. Hvilken rolle har Forliksrådet, når man har plassert at domstolen har sin egen meglingsfunksjon. Det blir veldig mye megling, dette.

La meg prøve på en klargjøring. Forliksrådet er den plass der folk normalt sett først skal henvende seg med en sivilrettslig tvist. Der begynner saksbehandlingen. Det gir mening, fordi Forliksrådet er et organ med god ekspertise i å megle. Men også med myndighet til å dømme.

Så folk skal først til Forliksrådet. Som er en god hovedregel. Der er saksbehandlingen rimelig, og til dels uformell. Sjansen for å nå frem er høy. Du plikter å starte der, som den sentrale regel.

Jeg er til tider i Forliksrådet. Men ikke alltid begynner en sak der. Den kan også begynne i tingretten. Der begge parter har advokater, så kan man gå direkte til domstolen. Ofte er begge sider representert ved advokat, og ofte går vi direkte inn døren på tinghuset.

Forliksrådet kan som sagt avsi dom, men ser nok mer av sin misjon i å fremme meglingslysten. Få folk til å se muligheter til enighet. Det er langt fra noen ulempe å starte saksbehandlingen der.

Jeg kan snu det på hodet. Når må du til Forliksrådet. I praksis der ingen parter er representert ved advokat. Om du selv har advokat og vil dra noen inn for rettsapparatet, må du via Forliksrådet hvis den andre mangler advokat. Har den andre advokat, kan du gå rakt på retten.

Så kan det være du havner i Forliksrådet i din kommune. Det er et godt sted for en god dialog. Svært ofte fører det frem til enighet. Folk der er flinke til å skaffe en plattform for enighet. Den litt løsere formen enn hva domstolen byr på, er bent frem egnet til å dra ut det beste av partene. Panelet i Forliksrådet er også flinke til å prate og se muligheter.

Så kan man jo tenke seg at begge sider har advokater. Sånn sett kan jeg gjerne sende en sak til retten, for jeg trenger ikke gå via Forliksrådet. Men det hender jeg likevel velger Forliksrådet, for jeg er ikke nødt til å unngå den veien. Det er et valg jeg har.

Ved å velge Forliksrådet, velger jeg en rimelig variant. Den mer folkelige vrien. Spesielt i saker der lokalkunnskap og sunt vett er viktig, kan Forliksrådet være en brekkstang for å myke opp saken. Det er liksom litt mer meningen å søke dialog der, enn i en rettssal der vi står i kapper og med litt stive snipper. Ikke fullt så folkelig, om du skjønner.

Megling i alle kanaler

Løsninger fremfor konflikt

Dato:april 8, 2013
Forfatter:Vegard Austgulen
Kategorier:Prosess/domstol
Kommentarer:Legg igjen beskjed

Om å finne løsninger

 

Send meg gjerne e post med spørsmål, om du lurer på noe. Jeg kan gi korte råd. Det koster ikke noe. Om det blir for omfattende, skal jeg melde fra. Det er hyggelig å ha kontakt med dere lesere.

 

Jeg har hatt besøk av mange klienter over årene. Unge og gamle. Fra alle samfunnslag. Med det til felles at de har et rettslig problem. Gjerne slik at jeg skal hjelpe til å fylle ut noen dokumenter, og hjelpe til i saker der det ikke er noen reell motpart. I andre saker slik at jeg får en motpart å forholde meg til.

 

Da ser man en mulig konflikt som må løses rettslig.

 

Klientene møter ofte med et klart syn på saken. Sitt eget syn. Som jo etter klientens oppfatning er det riktige synet. Min oppgave er å støtte den tanken. Men kan jeg forsikre deg som klient om at dommeren vil være enig med deg. Det er noe jeg kan tro – javisst – men hvor sikker kan jeg være.

 

Det å bringe saker inn for retten vil i seg selv innebære høy risiko. Dommeren trenger ikke være enig, men er det forhåpentligvis. Enig med deg, altså. Dette er en risikosport.

 

I seg selv er denne usikkerheten en grunn til å finne gode forliksløsninger.

 

Men det finnes også andre grunner til å prøve finne løsninger uten rettens hjelp. Jeg har lest litt rettssosiologi. Ikke at jeg skjønte så mye av det. Men det handlet også litt om det å se på rettslige problemer som noe som kan vedvare, eller kveles.

 

Det å søke en dommers avgjørelse i en sak, fjerner strengt tatt ikke problemet. Det vil jo løse saken, men problemet vedvarer. Hvis man tenker seg at en av partene er misfornøyd, er det liten hjelp i at retten traff en avgjørelse. Kun den ene er da fornøyd.

 

Derfor vil sosiologen si at det er bedre om begge blir fornøyde. Eller muligvis like mye fornøyde. Det er mye derfor man også søker folik i saker.

 

Når jeg får besøk på kontoret, så forklarer jeg dette. Om at de aller fleste saker løses før de havner i retten. Om at av de sakene som havner i retten, er det en del som løses med forlik i retten. Samt at det bare er en liten prosent tilbake som leder frem til dom.

 

Vi ender med et brukbart resultat. De fleste konflikter løses uten bruk av dommerens avgjørelse. Partene blir passelig fornøyde, begge like mye. Forsoning og syn mot fremtiden kan bli resultatet. Dette er gode verdier som ikke skal undervurderes. Heller ikke i et samfunnsperspektiv.

 

Derfor søker jeg alltid gode løsninger for mine klienter.

Løsninger..

Konfliktløsing

Dato:april 7, 2013
Forfatter:Vegard Austgulen
Kategorier:Prosess/domstol
Kommentarer:Legg igjen beskjed

Hvordan løser man best konflikter.

 

En konflikt kan være av rettslig art. Den kan løses ved dialog. Eller den kan løses i rettssystemet. Det kjennetegner et godt statlig system, at man kan søke rettens hjelp til konfliktløsning. Men det er ikke dermed sagt at man løse konflikten.

 

En dom vil ofte ha en taper. Eller den kan ha to tapere. Jeg har sett parter som tidligere snakket sammen, møtes i retten. De snakker ikke lenger sammen. Man fyrer opp alt det kruttet man har, og dommeren får den utakknemlige oppgaven med å avsi en dom. Det vil være en dom som avgjør konflikten, men ikke nødvendigvis som løser den. Partene skuler på hverandre.

 

For en dom går gjerne i en parts favør. Denne er fornøyd. Den annen misfornøyd. Det er en løsning, men løser ikke konflikten. For den lever videre i den som tapte. Partene kan ikke lenger snakke godt sammen, men en løsning er kommet på bordet. Skaden har skjedd, ved at systemet har talt.

 

Retten driver konfliktløsning, men løser ikke så mye ved en dom. For å si det litt snudd på hodet.

 

Jeg har og sett parter forlate møter med et smil. Sett dem håndhilse før de gikk. Jeg har sett naboer som har gått i buer rundt hverandre, nå kunne prate om løst og fast. Jeg har sett folk som kranglet inntil de kom, gå med å ønske hverandre lykke til.

 

Dette er møter som har lagt opp til dialog og forhandling. Det er møter der man har funnet en løsning begge kan leve med, men ingen er direkte taper ved. Det er løsninger der begge yter og begge tar. Det kalles gjerne forlik.

 

I mitt arbeid er forlik en kunst. Vi kan sitte bom fast med to parter. Det er avstand og det hele virker låst. Så i løpet av minutter, eller timer – åpner det seg en løsning. Som begge kjenner de er med til å påvirke. Som begge kjenner svir – og gir.

 

Forlik er et gode. En rettslig prosess er det ikke.

 

Min jobb bør være å gå i retten. Kjempe til fløyten går, for et gitt resultat. Det er det også. Men jeg er mer søkende etter forlik, før vi kommer til den endelige korsvei.

 

Mange advokater tenker slik. Jeg liker det. Vi vet verdien av et forlik. Sammen jobber vi det frem. Det er ikke svakt, ikke unnfallende. Det er fremtidsrettet.

 

Jeg prøver å lirke frem løsninger, så mye som mulig. Før vi tenker domstol. Om vi skulle havne for retten, er også den innstilt på løsninger. Hele vårt system er innstilt på enighet. Det er et gode, og en sunn side av den norske folkesjelen. Jeg liker det også.

 

Det er billig med løsninger. Megling kan ta timer, med begrenset kostnad. En sak for retten, i en eller to omganger – kan koste flere hundre tusen. Advokatene tjener på det, men mange av oss vil det ikke. For vi vil videre, slik vi også vil at klientene skal komme videre.

 

For meg er dialog og forhandlinger blitt en greie. Over år har jeg utviklet noen evner den vei, håper jeg. Det deler jeg gjerne med deg.

 

Har du en fastlåst konflikt. Vil du ha hjelp til å løse den?

 

Forhandling og løsning

Eierskifte og forlik

Dato:april 7, 2013
Forfatter:Vegard Austgulen
Kategorier:Avtalerett/kontraktsrett, Fast eiendom
Kommentarer:Legg igjen beskjed

Eierskifte og forliksløsninger

Det er etter hvert blitt en ganske vanlig oppgave for meg. Det å gå i dialog med selskaper som har solgt eierskifteforsikringer.

Du tenker deg at en eiendom er solgt. Fra en selger. Til en kjøper – og det er du. Så er det avdekket mangler ved eiendommen. Du mener å ha et krav mot selger, en sum som motsvarer hva det koster å utbedre manglene. Vi kaller det prisavslag. Du vil ha en sum penger.

Det er naturlig å rette kravet mot selger. Men stopper det der, eller må du til retten. Trengs det en dom for å få sitt prisavslag til sist.

Der  er det selskapet kommer inn i bildet. For eierskifteforsikring betyr at selger kan melde seg litt ut av dialogen, la selskapets advokater ta jobben.

Det er nå man nærmer seg sydlige strøk. Nå er det frem med pokerfjeset og det skal prutes og forhandles. Et prisavslag skal i havn.

La meg si det enkelt, et selskap har ingen planer i en sådan situasjon om å betale fullt ut for alle mangler som avdekkes. Det er å være veldig naiv å forvente noe slikt. Selskapene driver business, og hver krone spart er en krone selskapet beholder i egen kasse.

Ikke at det er så uvanlig med heftig dialog i en fase der parter i tvister diskuterer prisavslag på fast eiendom. Sånt forekommer selvsagt også der det ikke er selskaper på banen. Men hele greia blir liksom mer profesjonell ved at du har et selskap i andre enden.

Dialogen kan begynne sånn:  nei ! Du får ikke en krone. Etter selskapets vurdering er det ikke grunnlag for noen kompensasjon på eiendommen du har kjøpt. Det er den freidigste varianten. Da sitter du der, alminnelig og greit slått ut.

Så har du det jeg kan kalle for skambudet. Hvilket betyr en liten og nesten symbolsk sum. Sånn at du nesten blir fornærmet. Gjerne kombinert med en kort frist for å akseptere,  slik at du føler deg omtrent forlatt om du ikke godtar.

Dernest har du en ny og frisk variant – selskapet bare sender deg en sum penger – rett inn på din bankkonto. Så anser de seg ferdige med saken, og det er opp til deg å fortsette kampen for større økonomisk kompensasjon.

Vet du, det er nesten ingen slik dialog jeg har innledet med en alminnelig saklig dialog om pengesummer og sak. Det blir liksom noe friskt og freidig fra starten av, alltid.

Jeg vet slik selskaper vet, at de fleste konflikter om kjøp og salg av fast eiendom, ikke havner i retten. Litt fordi konflikter sliter. Noe fordi det koster penger. Selvsagt også fordi utfallet av konflikter er usikkert. Derfor har det noe for seg å prøve seg overfor kjøper med friske utspill fra starten.

Mange kjøpere har kommet til meg for hjelp – og la meg si noe helt klart.

Samtlige saker jeg har behandlet, har ikke endt for retten med dom. De er blitt løst på veien. Samtlige saker er også løst med større utbetalinger til kjøper enn det man i startfasen tilbudte fra ”den andre siden”.

Hva kan dette lære oss ?

For det første at de færreste tvister havner for retten. Det meste løses i forlik. Dernest at man alltid starter med noe som knapt kan tas alvorlig. Men at dialogen mellom partene etter hvert fører til bedre oppgjør.   Eierskifte og forlik

Dommere og forliksløsninger

Dato:april 7, 2013
Forfatter:Vegard Austgulen
Kategorier:Prosess/domstol
Kommentarer:Legg igjen beskjed

Dommerens telefonnummer.

 

Jeg jobber i en verden med mye konflikter. Stadig er folk i hverandre, med rettslige konflikter. Den ene dagen gjelder det en eiendom til noen millioner, den neste dagen en mangelfull mobiltelefon. Eller en kontrakt som kan bety et være eller ikke være for en bedrift. Konflikter kan etableres med både liten og stor økonomisk kjerne. Man er uenige.

 

Mye av vårt lovstoff vil aldri nå prosess, i realiteten. Det er mest egnet som kjøreregler. Derfor er det viktig med mye regler som kan fungere både veiledende og oppdragende for folket, uten at det dermed er meningen at du noen gang skal i retten med stoffet.

 

Som eksempel kan nevnes at det er mangler ved et par sko du har kjøpt. En velfungerende forbrukerkjøpslov er da en forutsetning for at du skal få reparert skoene, eller få deg et par nye sko. Det er neppe et tema som ressursmessig eller økonomisk er forsvarlig å føre for domstolen.

 

Regler kan fungere på et vis forebyggende for konflikter. Ved å regulere forhold godt, unngår vi konflikter i størst mulig grad. Som uansett ville kostet for mye.

 

Derfor er det mange ganger at jeg må spørre klienten om nettopp dette, er saken verdt nok økonomisk. Og det kan påvirke om man skal søke løsninger i konflikter, heller enn å prøve dem med store økonomiske utlegg. Dette kan føles bittert for den som mener å ha rett i en konflikt, at det hele skal koke ned til sakens økonomiske verdi. Men det er en realitet.

 

Lovgiveren har laget et eget spor og regler for saker av mindre verdi. De kalles småkravsprosess. Du skal nærmest advares og hindres fra å føre slike saker for retten. Under kr. 125.000 som tvistesum, skal du både guides via Forliksrådet, du skal forkorte rettsprosessen for tingretten, gjøre det vanskelig å anke slike saker – og på toppen skal du bare få dekket dine saksomkostninger opp til 20 % av det omstridte beløp. Reglene er nærmest fandenivoldske innstilte på at du ikke skal orke å føre saker under kr. 125.000. Da er neppe et par sko eller en mobil noe du drar for retten.

 

Det er de store konfliktene som er mat nok for domstolsapparatet. Det andre får dere løse på kammerset, sier lovgiveren. Det er effektivt, men det er også brutalt.

 

Jeg påvirkes av dette. Om noen presenterer en sak med begrenset økonomisk ramme, må jeg spørre folk om de virkelig vil ta seg råd til dette. Eller som en dommer en gang sa til meg, skal man kaste gode penger etter dårlige?

 

Rettssystemet vil ikke ha småsakene. De overlates til private å løse opp i, eller ved hjelp av advokater.

 

Skulle du få saken inn for retten til prosess, vil retten gjøre alt den kan for å mekle ut av bildet hele konflikten. Ikke minst der stridsbeløpet er lite. Skulle du komme så langt, vil du igjen føle at det beste du kan gjøre – er å forlikes. For det koster jo så mye med sak, vil man si. Alt for å hindre deg i å oppnå rett, men for å la striden smuldre opp.

 

Det er langt fra lovens kjøreregler til knallhard prosess. Og jeg opplever det slik at systemet helst vil unngå prosess. Ikke ta den til behandling – uten at det svinger litt av saken.

 

Jeg var en gang i retten med en tvist om en bruktbil. Dommeren kom inn i rommet og gav oss sitt telefonnummer. Han ba oss ringe når vi hadde nådd forlik, for det var ingen mening i å skrive dom. Fortalte han myndig. Denne historien forteller det hele. Dommerens tlf