Arkiver

Finsk techno

Finsk techno

 

Av og til er jeg forbruker. Det føles sånn. Ikke proff. Ikke peiling på kjøpsrett. Bare kjøper noe. Sånn som for eksempel en mobiltelefon. Slik jeg gjorde for en tid tilbake. Før jeg ble kastet ut i et ingenmanns land. Et finsk ingenmannsland. La meg fortelle deg.

 

Hvorfor fortelle en historie fra virkeligheten. For at du skal se at det er noen tomme rom i jussens verden. Der ingen er ansvarlige for å hjelpe deg med en ting du har kjøpt. Du er overlatt til teknologiens verden, men ingen kan lede deg.

 

La meg fortelle min Nokia historie. Jeg skaffet meg altså en flott telefon. Den kan du ringe med. Det var ikke problemet. Den kunne også ta bilder. Det var heller ikke problemet, neida. Ringe og ta bilder, helt ok.

 

Men jeg skulle sende e post. Der var det hele greia begynte. Jeg er Netcom kunde, fint. Så har jeg – eller skal vi si – hadde jeg hotmail e post. Og så skulle altså Nokia på banen, for jeg hadde ny telefon fra Nordens tekniske høyborg.

 

E post krever en e post klient. Det er et slags program som gjør det enkelt å lese av og sende e poster. Ikke mye annerledes enn sms. Nokia skriver med store bokstaver at her får du en enkel e post hverdag. Det trodde jeg.

 

Så begynte det.

 

For jeg fikk ikke til å koble til e poster. Kunne ikke lese dem. Men det er jo ikke noe problem. For Nokia har jo kundeservice. Der ringte jeg. To ganger. Men nei, jeg kunne nok ikke få hjelp, for det å koble meg på e post – det var jo ikke Nokia sitt ansvar.

 

Damen var veldig hjelpsom. Inntil hun skjønte at jeg skulle koble til e post. Med alvorlig stemme fortalte hun meg at slikt skulle da ikke Nokia svare for.

 

Jeg prøvde meg, om ikke det var sånn at telefonen var solgt med e post. Jo, men ikke helt. For jeg skulle jo inn på hotmail, og Noki var jo ikke hotmail.

 

Jeg fikk beskjed om å ringe Netcom. Da ringte jeg Netcom. Men de maktet ikke å fortelle meg hvordan jeg skulle koble opp en Nokia, og ba meg ringe Nokia. Men da måtte jeg fortelle at Nokia de kunne ikke hjelpe meg med e post. Begge ba meg ringe til hotmail, det skulle jo bare mangle.

 

Så der satt jeg med det finske vidunderet. Solgt med e post, men uten kontakt. Tre leverandører av tjenester, men ingen kunne hjelpe.

 

I en rettslig tåke, fratatt alle rettigheter. Glem lover. Fritt frem for tåke.

 

Som om det var meg som skulle fikse det hele.

 

Det tok meg tre timer i diverse telefoner, der man blir kastet frem og tilbake i kjøpsrettslige «viharjoikkenoemeddetderågjøremåduskjønne».

 

Jeg løste det. Ved å bytte over til gmail. Tro det, den som kan. Tenk annerledes, og du skal bekjempe selv mobiltelefonen din.

 

Litt alvor. Jeg synes det er bak mål. At en kunde som kjøper en mobiltelefon, skal bli sendt frem og tilbake mellom såkalte servicetelefoner. Produsenten av mobiltelefon må nesten sørge for å ordne opp.

 

La meg gi deg en lignelse. Du kjøper en bil. Den har en radio. Du skal stille den inn, men det er komplisert. Du går til bilbutikken, og ber om hjelp. Nei, svarer selgeren. Jeg kan ikke hjelpe deg, for det er jo NRK som sender programmet. Og vi kan ikke hjelpe deg med å søke frem NRK, det er jo ikke oss.

 

Eller de svarer at radioen? Den er jo levert av Pioneer. Og vi er jo ikke Pioneer.

 

Det virker jo helt latterlig, sant. Selgeren hadde satt seg inn i bilen med deg, funnet frem til radiosignalet og kanskje til og med stilt inn bass og diskant etter din smak.

 

Jeg var ikke så heldig. Forresten, telefonen tar utrolig gode bilder. Det skal den ha. Og du kan snakke i den.

Nokia

Forbrukerkjøp

Forbrukerkjøp

 

Det er mangt slags varer vi kjøper oss fra dag til dag. Matvarer. TV apparater. Biler. Alt fra noen kroner til de største investeringer. Dette er kjøp, og så lenge du handler som privatperson, kalles det forbrukerkjøp.

 

Det er strenge reglere for forbrukerkjøp i Norge. Strenge på den måten at forbrukerne er tatt veldig godt vare på.

 

Dette gir rettigheter, mye rettigheter. I butikkene synes man kanskje at det er litt for mange rettigheter.

 

Hovedtema er når varene du har kjøpt har mangler. Det kan være av kosmetisk karakter, eller det kan være funksjonsfeil. Sånn at TVen ikke viser et bilde for eksempel. Defekter er ikke noe kjøper skal tåle, derfor blir det gitt rettigheter i loven.

 

Den greieste er gjerne at du kan kreve reparasjon. Ikke at det er den kjekkeste varianten alltid. Kommer du hjem for å sette opp din nye TV, er det ingen opptur om den ikke viser et bilde. Da er du ikke like fornøyd om den skal til reparasjon i to ukers tid.

 

En annen sak du kan kreve er omlevering. Hvilket betyr å kreve helt ny og tilsvarende vare. Ny TV på rappen, hjem å prøve på nytt. Det løser mange problemer.

 

Dersom du kan leve med feilen, og ikke vil ha den utbedret – kan du kreve prisavslag. Det skal være en verdi som motsvarer omfanget av defekten. Veldig grei ordning, når det er hva du ønsker deg.

 

Den mest dramatiske varianten er pengene tilbake. Da skal varen leveres i retur, og du får penger igjen.

 

Loven har stilt opp et mangesidig system. Der kjøper får et rikt valg og muligheter.

 

Selgeren har et lite fortrinn. Selger kan på tross av hva du krever, tilby reparasjon. Men loven har strenge vilkår for at reparasjon skal finne sted på tvers av ditt ønske.

 

Ofte gjelder saken små verdier. Ikke all verdens kjøpesummer. Da vil diskusjonen lett finne sted i butikken, og ikke i noen rettssal. Mye av lovens håndheving finner sted i et butikklokale. Hvilket fører til at det i stor grad er selger som dikterer hvordan løsningen blir. Noen er veldig liberale her, mens andre er strengere.

 

Folk flest danner seg bilder av dette. Prater med venner, og sånn oppstår anbefalinger for hvilke butikker du skal bruke for forskjellige ting du kjøper deg.

 

Jeg ser veldige forskjeller her. Som eksempel har jeg i saker klaget på biler. Måten selgerne tar i mot deg, er som natt og dag. Noen hever kjøpet tvert, mens andre krangler om en tusenlapp.

 

Forbrukerrett

Bruk og kast av forbruksvarer

Bruk og kast

 

Jeg tok meg i det her en dag. Har en dvd spiller som ikke fungerte slik som den skulle, og tenkte at jøss – nå må jeg kjøpe ny. En annen dag var det oppvaskemaskinen som ikke pumpet ut sitt vann som den skulle. Min første tanke var å bytte den ut.

 

Jeg skjemmes. For det første som slår meg er å bytte ut varer som kanskje bare er noen år gamle. Som kan virke i flere år fremover, bare en reparatør får se på det. Til historien hører at begge apparater nå er reparerte til hyggelige priser – og langt under det som det koster å kjøpe nytt.

 

Hvorfor er det blitt slik at jeg bytter ut saker – fremfor å reparere. Jeg husker selv som barn hvordan jeg fra tid til annen så reparatører for mangt og mye hos oss og hos naboene. Nå ser jeg bare et skrujern når Ikeahyller skal settes sammen. Melodien er mer hvordan du skal få kvittet deg med varene du ikke lenger vil ha.

 

Det er klart at forbruk er en del av svaret. Vi forbruker mer enn før. Der foreldre hadde en kasse det som sort hvite NRK bilder fra, har vi en flatskjerm i farver og alle slags kanaler i hvert rom. Dette koster. Der foreldre hadde en bil i ti år, bytter noen bilen sin for tiden når det kommer en ny modell. Jeg er også skyldig, la det være sagt. Men det er et tankekors.

 

Hva er jusen i dette kan du spørre advokaten. Det skal jeg forklare deg. Jeg tror nemlig at bransjen på et nærmest umerkelig vis har klart å innbille noen av oss at det som ikke virker lenger, det skifter du bare ut. Som om vi ikke kan ha forventninger til en oppvaskemaskin om å virke lenger enn et par år. Eller at mobilen din skal vare så lang tid det tar før en ny og tøffere modell kommer på markedet. For selv mobiler skal vel leve i fem år.

 

Denne vridningen mot bruk og kast skjer samtidig som at forbrukerlovene forventer mer enn noensinne av varene vi kjøper. Loven går en vei, forbrukerne en annen.

 

Jeg har snakket om det før at i hovedsak er reklamasjonsfristen for varer du kjøper som forbruker – hele fem år. Så dersom en dvd spiller ikke virker, så skal du reklamere helt til fem års dagen. Verre er det med oppvaskemaskinen. Den måtte jeg ta på egen kappe, den var gått tett fordi jeg ikke hadde passet på å skylle godt. Men la gå – poenget er det samme. Vi har rettigheter.

 

Hvilke feil kan du reklamere på. Jo, alle de som er å regne som fabrikasjonsfeil. Det er en feil når en dvd spiller stopper. Det er fordi den er laget slik at den ikke tåler å brukes. I hvert fall sier loven at den må tåle vanlig bruk i fem år. En oppvaskemaskin er ikke feil hvis folk tetter den igjen med matrester, den tar du.

 

Noen gjenstander har to års reklamasjonsrett. Men det gjelder for de som kun er ment å vare så kort tid. Det er ikke mange ting jeg har som er ment bare å vare i to år, så ærlig må jeg være. En annen sak er at jeg ikke lar dem vare i to år, ved heller å kjøpe nytt.

 

Det er nok selve problemet,. Vi bruker ikke retten til å reklamere. Ved å tenke at nytt er bedre, ved å kaste det gamle. Hva er poenget med å reklamere på en fire år gammel pc, modellen er jo fornyet fire ganger bare i levetiden ? heller kjøpe siste modell med mye bling-bling, som det heter.  Dette er en utvikling som vi alle har noe av ansvaret for.

 

Så er det prisene, selvsagt. Det er blitt for dyrt å reparere, eller så er det blitt for billig å kjøpe nytt. Hvis det å reparere en fem år gammel vaskemaskin koster 1/3 av å kjøpe ny, hva velger du da ? Og spesielt hvis den nye er mange hakk bedre og stiligere enn den gamle ? For stål er in, og den gamle var kjedelig hvit. Begrepet ”hvitevarer” har jo mistet sin betydning.

 

Jeg ser problemet. Det er litt jus i det, som vi ikke bruker. Det er litt overflod i det, vi kjøper nytt hele veien. Så er det for liten forskjell på kjøp og reparasjon.

 

Som kyndig i jus vil jeg i hvert fall minne deg på at det er mulig å reparere saker som går i stykker, og at det etter forbrukerkjøpsloven faktisk er gratis.Bruk og kast