Hvordan dele et bo.
Det er et stort tema. For stort for meg å gripe om denne gang. Men en side av det må jeg ta opp. Den situasjon at noen dør, og arvingene står tilbake og skal fordele verdiene etter avdøde. Jeg tenker da spesielt på situasjoner der avdøde ikke hadde ektefelle eller nær familie, men der representanter mer for ”storfamilien” skal dele boet eller avdøde.
Jeg ser dette er et problem. Det kan være søsken av avdøde som skal dele. Eller nieser, nevøer og det som fjernere er.
Ståstedet er altså et dødsfall. Avdøde er en slektning av flere. Det er verdier å dele. Hvordan går man frem.
Vel det ideelle er å dele uten å blande inn det offentlige, altså å skifte privat. Det er elegant og det er billig.
Men det er også en invitasjon til at alt for mange kokker forårsaker så altfor mye søl.
Hvordan er det i din familie. Har slektningene all mulig tiltro til hverandre. Er det tillit som preger dere. Da er klimaet utmerket for å få til jobben.
Men hva om det ikke er sånn. Hvem er da best skikket til å ta føringen. I hvilken ende av familien skal noen gå frem for å få fart på delingen.
Det kalles å finne seg en fullmektig. Helt upraktisk er det om en gjeng med arvinger skulle komme farende i tog til banker og annet, for å ta hånd om avdødes formue. Man sender et sendebud, men hvem skal det være ?
Jeg opplever at det kan være ganske vrient å finne en representant alle stoler på.
Men bevares, det er verdt forsøket. Fullmektigen tar på seg litt av en oppgave. Trå riktig, informere, foreslå fordeling – lage skjema og ordne opp. Det er lett å ta feil – og det følges av de andre arvingene med strenge øyne.
Og det er ganske sikkert dårlig betalt, eller gjerne ubetalt. For hvem er interessert i å betale for jobben, enn si hvem tar på seg oppgaven gratis.
Dette kan bli dyrt på en annen måte. For hvilke familier har en ressursperson som kan å fordele riktig etter arveloven eller annet. Hvem har noen på plass som også kan få dette unna i en fei. Sånn at ikke verdiene blir stående bom fast over opp til flere år. For man kommer liksom ikke videre.
Dersom du er en arving som er misfornøyd med gangen i et bo som skal deles, følg med. Du kan ha dine veier ut av uføret.
Den dyreste og gjerne mest effektive, er å kreve offentlig skifte. Da skal domstolen på banen og en offentlig bostyrer. Verdiene finnes, låses – og deles. Det skjer med orientering til alle, og gir trygghet.
Men dyrt er det, gjerne både 30 og 40 tusen til saksbehandlingen. Som rett nok skal dekkes av alle arvingene. Ulempen med ordningen er at den er dyr. En annen ulempe er at den som krever offentlig behandling, må forskuttere et betydelig beløp – over kr. 20.000.
Det finnes en mellomvei, som jeg ofte selv er valgt til å følge. Arvingene finner seg en advokat, som de ber ta seg av alt. Fra å røyke ut verdiene, til å fylle ut skjema. En privat bostyrer, kan du si. Det er billigere enn den offentlige varianten.
Det som utfordrer er for alle arvingene å enes om en advokat. For den som en arving foreslår, kan fort få stempel som løpergutt for arvingen. Så da skal de andre arvingene i hvert fall ikke ha ham. Skjønner du, da møter vi veggen igjen.
Det er da vi forstår at skifte kan ta tid.