Arkiver

Ja de penga

Dato:april 8, 2013
Forfatter:Vegard Austgulen
Kategorier:Arverett
Kommentarer:Legg igjen beskjed

Ja de penga.

Det har gått mye i arv og verdifordeling på kontoret siste tiden. Nærmest en strøm av henvendelser. Helt åpenbart at folk der ute i byen har midler man spør seg hvordan fordele.

Plassering av midler kan man se som et uttrykk for at man har penger enn før. Velferdssamfunnet har gitt velferd.

Plasseringen kan også ses som en måte å beholde pengene intakt. Staten spiser alle midler den kan, og arveavgiften er fortsatt dypt usosial og en i seg selv absurd ordning. Jeg kan godt forstå at midler ønskes fordelt sånn at staten får litt mindre penger å dele ut i alle slags ordninger her i samfunnet. Jeg tar den.

Fordeling av midler er også et uttrykk for hjelp. Til den som skal arve, men heller fordelt i en fase av livet der man faktisk trenger penger.

Jeg liker å hjelpe folk med dette. Meg koster det heller ikke noe å foreslå ordninger som sikrer at verdiene på legalt vis beholdes, og ikke jafses inn i statens sluk. Det er ikke det minste umoralsk, slik jeg ser det.

I sin enkleste form møter jeg mennesker som ønsker å lage testament. Gjerne et testament der verdiene fordeles slik at vi unngår avgift. Jeg leter på alle tenkelige og utenkelige vis etter mekanismer som gjør at verdiene blir i behold.

En annen variant er at folk ønsker å fordele verdiene i live. Ikke i form av testament, som jo er beregnet for tiden etter døden.

Nå gjør ikke dette saken så mye bedre når det gjelder gaver. For viselig nok har staten utstyrt oss med en avgift også på gaver. Du skal ikke kunne vri overføringene til gaver og snike deg unna avgift. Da kommer myndighetene på sin jakt etter avgift. Gaver skal da ikke kunne overføres uten at man tar til seg en avgift.

Du skjønner nok at jeg ikke er glad i denne avgiften. Den burde vært fjernet – med et pennestrøk.

Som advokat kan jeg altså hjelpe med å plassere midler med hjelp av testament eller gave.

På veien skal det også gies noen mer nyanserte råd. Til hvem skal man gi. Hvordan kan man fordele i et forhold der begge har barn fra før. Hvor mye gir man. Til mennesker eller organisasjoner. Eller en blanding. Kan man la være å gi til noen bestemte personer. Eller kan man bestemme hvordan mottakeren skal bruke pengene sine?

Mange spørsmål og ikke en sak er make til den forrige.

Det er en ting som er sikkert. En klient som ønsker råd om dette, får et individuelt råd. Ingen saker er identiske og ingen mennesker har akkurat like ønsker.

Jeg bruker gjerne halvannen time på å klarlegge dette. Som et puslespill der brikkene utleveres samtidig med at spillet legges. Så blir det behov for å lage til noen dokumenter som passer til det man er blitt enige om. Så gir klienten sin påtegning.

Ja de penga

Deling av bo

Dato:april 8, 2013
Forfatter:Vegard Austgulen
Kategorier:Arverett, Skifterett
Kommentarer:Legg igjen beskjed

Hvordan dele et bo.

Det er et stort tema. For stort for meg å gripe om denne gang. Men en side av det må jeg ta opp. Den situasjon at noen dør, og arvingene står tilbake og skal fordele verdiene etter avdøde. Jeg tenker da spesielt på situasjoner der avdøde ikke hadde ektefelle eller nær familie, men der representanter mer for ”storfamilien” skal dele boet eller avdøde.

Jeg ser dette er et problem. Det kan være søsken av avdøde som skal dele. Eller nieser, nevøer og det som fjernere er.

Ståstedet er altså et dødsfall. Avdøde er en slektning av flere. Det er verdier å dele. Hvordan går man frem.

Vel det ideelle er å dele uten å blande inn det offentlige, altså å skifte privat. Det er elegant og det er billig.

Men det er også en invitasjon til at alt for mange kokker forårsaker så altfor mye søl.

Hvordan er det i din familie. Har slektningene all mulig tiltro til hverandre. Er det tillit som preger dere. Da er klimaet utmerket for å få til jobben.

Men hva om det ikke er sånn. Hvem er da best skikket til å ta føringen. I hvilken ende av familien skal noen gå frem for å få fart på delingen.

Det kalles å finne seg en fullmektig. Helt upraktisk er det om en gjeng med arvinger skulle komme farende i tog til banker og annet, for å ta hånd om avdødes formue. Man sender et sendebud, men hvem skal det være ?

Jeg opplever at det kan være ganske vrient å finne en representant alle stoler på.

Men bevares, det er verdt forsøket. Fullmektigen tar på seg litt av en oppgave. Trå riktig, informere, foreslå fordeling – lage skjema og ordne opp. Det er lett å ta feil – og det følges av de andre arvingene med strenge øyne.

Og det er ganske sikkert dårlig betalt, eller gjerne ubetalt. For hvem er interessert i å betale for jobben, enn si hvem tar på seg oppgaven gratis.

Dette kan bli dyrt på en annen måte. For hvilke familier har en ressursperson som kan å fordele riktig etter arveloven eller annet. Hvem har noen på plass som også kan få dette unna i en fei. Sånn at ikke verdiene blir stående bom fast over opp til flere år. For man kommer liksom ikke videre.

Dersom du er en arving som er misfornøyd med gangen i et bo som skal deles, følg med. Du kan ha dine veier ut av uføret.

Den dyreste og gjerne mest effektive, er å kreve offentlig skifte. Da skal domstolen på banen og en offentlig bostyrer. Verdiene finnes, låses – og deles. Det skjer med orientering til alle, og gir trygghet.

Men dyrt er det, gjerne både 30 og 40 tusen til saksbehandlingen. Som rett nok skal dekkes av alle arvingene. Ulempen med ordningen er at den er dyr. En annen ulempe er at den som krever offentlig behandling, må forskuttere et betydelig beløp – over kr. 20.000.

Det finnes en mellomvei, som jeg ofte selv er valgt til å følge. Arvingene finner seg en advokat, som de ber ta seg av alt. Fra å røyke ut verdiene, til å fylle ut skjema. En privat bostyrer, kan du si.  Det er billigere enn den offentlige varianten.

Det som utfordrer er for alle arvingene å enes om en advokat. For den som en arving foreslår, kan fort få stempel som løpergutt for arvingen. Så da skal de andre arvingene i hvert fall ikke ha ham. Skjønner du, da møter vi veggen igjen.

Det er da vi forstår at skifte kan ta tid.

Hvordan dele et bo

Overdragelse av eiendom og arv

Dato:april 8, 2013
Forfatter:Vegard Austgulen
Kategorier:Ukategorisert
Kommentarer:Legg igjen beskjed

Hva gjør man med alle verdiene?

Jeg har sett en klar tendens. Den er at personer med til dels store verdier henvender seg til meg. Det kan være bolig, landsted eller andre verdier.

Trenger man dette, eller kan det overlates til arvinger.

Jeg må svare helt individuelt for hver som spør. Ingen klare hovedregler er det å se.

Noen gode grunner tilsier å overdra verdier til barn i levende live. Dette fordi man får fri seg fra eierforholdet. Kan overlate eneboligen til driftige barn, og selv trekke seg tilbake i en terrasseleilighet. Det er en fin løsning for noen.

Overdragelsen krever kunnskap. Hvordan fordeler man verdiene. Hvordan sikres likhet mellom arvingene. Er det mer kostbart å overdra verdier i levende live enn etter død, er det mer gebyrer forbundet med en aksjon her og nå?

Mine klienter gir meg inntrykk av at det er viktig å rydde. Verdier kan godt bytte plass. Det gir en god følelse og sikrer at verdiene blir godt vedlikeholdt. Men det er som hovedregel noe mer gebyrer forbundet med overdragelse her og nå.

Like fullt kan prisen veies opp av vissheten om at det er gjort. Verdiene blir flyttet.

Overdragelse av verdier krever balanse mellom mottakerne. Det krever også i noen tilfeller bestemte formularer. Og som sagt – noen kostnader.

Jeg får ofte besøk av ektepar i denne situasjonen. Gjerne slik at de gir vekk verdier, men gjerne også slik at det skjer f eks et salg av boligeiendom mot redusert pris til en arving. Dette er helt vanlig og klart å anbefale vurdert.

Noen av mine klienter forlater likevel kontoret, og bestemmer seg for en annen løsning.

Noen går over til testament. De vil flytte verdier, men kommer til at det kan vente til etter egen død. Det er også en god løsning, for de den passer for.

Jeg har også møtt personer som vil fordele verdier, men som ikke er gifte. Da oppstår ingen problemer for den som ikke sitter i uskifte etter tidligere ektefelle. Denne kan forvalte verdiene med en viss balanse, og fordele til arvinger.

Den som har sittet i uskifte må enten skifte med avdøde før verdiene blir fordelt. Eller sikre seg fullt ut ved samtykke fra arvingene for fordelingen som kommer. Eller rett og slett sørge for å fordele så lite at det ikke går løs på de verdier avdøde etterlot seg.

Ja , det hele blir ganske uoversiktlig. Målet kan være definert. Veien dit er vanskelig å finne. Gjerne blir det slik at du går fra meg uten å signere noe som helst. Eller du signerer fem dokumenter. Jeg vet ikke. Dette må tas opp med hver enkelt. Dette er en jungel, og du trenger en guide gjennom villnisset.

Planlegging av arv