Arkiver

Mer om mine og dine barn

Dine. Mine. Våre. Oss.

 

Jeg ser nå en åpenbar tendens. En mengde par flytter sammen. Den ene flytter inn til den andre. Blir samboere. Eller gifter seg. Smelter sammen eiendeler og verdier. Det er et sant kaos.

 

Her skjer det store misforståelser. Hvor står verdiene til den det ble flyttet inn hos. Hvilke rettigheter får den som flytter inn. Blir alt vårt. Eller noe hver sitt, og noe vårt.

 

Dette pålegger de lykkelige en særlig plikt og litt kjedelig plikt – til å tenke seg om.

 

På tiden for sammenflytting, er det nok ingen tvil om hvem som eier hva. Kanskje er det og en felles tanke om hva som med tiden skal tilhøre begge.

 

Tiden går. Årene går. Verdiene smelter sammen.

 

Her er det rom for gedigne, og unødvendige konflikter. Den dagen partene står ved veis ende, og skal skille lag. Da er ikke enigheten helt den samme. Den ene la til grunn det ene. Den andre trodde det var sånn. Men de ser med ett at begge er på ulike spor.

 

Dette skjer der folk med en økonomi i ryggen, slår seg sammen. Det må bli bråk av dette. Totalt uten mening, fordi det kunne vært avklart fra starten.

 

Jeg har hatt par som besøker meg før økonomien sauses sammen. Da lager vi avtaler, som definerer hvor den enkelte står ved brudd. Dette er forutsigbart og det er noe å forholde seg til. Du kan ikke bli overrasket av noe som du skjønte. Det er andre forventninger som brister, som er kilden til det vonde i bruddfasen. Av økonomisk karakter.

 

Jeg anbefaler alle som skal flytte sammen å snakke om dette. Enten de skal gifte seg eller bo sammen på annen måte. Sett opp en enighet på et ark. Lag et fundament for samlivet. For det tilfelle at du blir en av den gjengen som en dag skal bryte opp.

 

Som advokat bistår jeg helst folk før problemet er en realitet. Men jeg bistår også de som ikke har laget seg en slik enighet. Fra den enkle brevveksling med motparten, til de mest opprivende møter i retten.

 

Jeg tør mene at forebyggende arbeid i første fase, gjør at tinghuset forblir et hus du bare går forbi. Svak tilrettelegging i startfasen, gjør at du en dag står i tinghuset i en vondartet konflikt.

 

For meg er det særlig viktig å få laget premisser for de verdier man bringer inn i samlivet. Hva slags verdier er dette. Hva er kroneverdien. Hvordan skal verdiene bragt inn fordeles ved et brudd. Eller hvordan skal verdier skapt sammen, vurderes i en bruddfase.

 

Jeg har mange konflikter av denne typen i mitt arbeid. De er betente og ladede med følelser. Det er ikke bare økonomi, men blir også vonde fordi det er barn involvert. Da kunne det være greit om noe av problemene var ryddet av veien – for årevis siden.

 

Så derfor skal du gjøre det til en god regel å legge til rette for samlivet. Slik du ville lagt til rette for andre viktige valg i livet.

Mine dine

Mine barn og dine barn

Mine barn og dine barn

Jeg har ved en rekke anledninger fått spørsmål om dette de siste årene. Hvordan går et ektepar frem som vil bestemme noe over sine verdier, der den ene eller begge har særkullsbarn. Med det menes barn den ene har – men som de ikke har sammen.

Grunnen til dette fokus på særkullsbarn, er at de rett og slett kan være et problem hvis en av ektefellene skulle gå bort.

Det skal jeg forklare. Du kan tenke deg et ektepar med felles barn. Ektefellene har hvis den ene faller bort, rett til å sitte i uskifte med felles barn. Delingen av boet blir altså utsatt til den siste går bort. Praktisk og ganske greit å forstå.

Men så er det de ektepar som gjerne har funnet hverandre i moden alder. De har hver for seg barn fra før. De barna trenger ikke å vente, hvis mor eller far skulle falle fra. Disse barna har ingen plikt til å vente på morsarven eller farsarven. De har krav på oppgjør straks. Det finnes sånn sett ingen uskifteordning der.

Så hva gjør man.

Jeg har møtt mennesker i ulike situasjoner. For noen er det i seg selv et mål at den enes særkullsbarn ikke skal arve noe. Det er ikke mulig å gjøre barn arveløse. Da kan jeg ikke annet enn anbefale at den som ikke har særkullsbarn får særeie i alle verdier ekteparet har. Da er særkullsbarnet uten rettigheter.

Men samtidig er det en noe risikabel variant, der ektefellen uten verdier jo også ved en mulig skilsmisse – også vil stå uten verdier. Et særeie gjør ikke forskjell på skilsmisse eller død.

En mildere variant er hvis man kan få særkullsbarna til å skrive en erklæring, der det fremgår at barnet godtar at far eller mor sin ektefelle kan få sitte i et uskifte inntil ektefellen selv går bort. Barnet erklærer altså å si fra seg sin rett til straks å kreve skifte etter forelders død.

Dette er en mild og god variant. Men den har sin ene klare begrensning. Dersom særkullsbarnet er under 18 år, kan ikke barnet forplikte seg på denne måten.

Dersom barnet under 18 år skulle bli arving etter sin avdøde mor eller far, er det faktisk Overformynderiet som trer inn og ivaretar at barnet får sin foreldrearv. Først ved 18 år kan barnet si fra seg denne retten til å tre inn i arven.

Jeg synes reglene blir veldig hardhendte. De er nok gode å ha for særkullsbarn, som raskt kommer til sin arv hvis forelder dør. Men reglene er brutale mot gjenlevende ektefelle, som kan komme i en vrien økonomisk situasjon hvis makkeren skulle gå bort. Jeg forstår at loven har valgt side, og at særkullsbarna vant. Samtidig ser jeg en verden rundt meg der disse reglene skaper mye problemer og til og med skaper misnøye og konflikt mellom særkullsbarn og gjenlevende ektefelle.

Kanskje kunne reglene vært modernisert noe.

Mine barn og dine barn

Ja de penga

Ja de penga.

Det har gått mye i arv og verdifordeling på kontoret siste tiden. Nærmest en strøm av henvendelser. Helt åpenbart at folk der ute i byen har midler man spør seg hvordan fordele.

Plassering av midler kan man se som et uttrykk for at man har penger enn før. Velferdssamfunnet har gitt velferd.

Plasseringen kan også ses som en måte å beholde pengene intakt. Staten spiser alle midler den kan, og arveavgiften er fortsatt dypt usosial og en i seg selv absurd ordning. Jeg kan godt forstå at midler ønskes fordelt sånn at staten får litt mindre penger å dele ut i alle slags ordninger her i samfunnet. Jeg tar den.

Fordeling av midler er også et uttrykk for hjelp. Til den som skal arve, men heller fordelt i en fase av livet der man faktisk trenger penger.

Jeg liker å hjelpe folk med dette. Meg koster det heller ikke noe å foreslå ordninger som sikrer at verdiene på legalt vis beholdes, og ikke jafses inn i statens sluk. Det er ikke det minste umoralsk, slik jeg ser det.

I sin enkleste form møter jeg mennesker som ønsker å lage testament. Gjerne et testament der verdiene fordeles slik at vi unngår avgift. Jeg leter på alle tenkelige og utenkelige vis etter mekanismer som gjør at verdiene blir i behold.

En annen variant er at folk ønsker å fordele verdiene i live. Ikke i form av testament, som jo er beregnet for tiden etter døden.

Nå gjør ikke dette saken så mye bedre når det gjelder gaver. For viselig nok har staten utstyrt oss med en avgift også på gaver. Du skal ikke kunne vri overføringene til gaver og snike deg unna avgift. Da kommer myndighetene på sin jakt etter avgift. Gaver skal da ikke kunne overføres uten at man tar til seg en avgift.

Du skjønner nok at jeg ikke er glad i denne avgiften. Den burde vært fjernet – med et pennestrøk.

Som advokat kan jeg altså hjelpe med å plassere midler med hjelp av testament eller gave.

På veien skal det også gies noen mer nyanserte råd. Til hvem skal man gi. Hvordan kan man fordele i et forhold der begge har barn fra før. Hvor mye gir man. Til mennesker eller organisasjoner. Eller en blanding. Kan man la være å gi til noen bestemte personer. Eller kan man bestemme hvordan mottakeren skal bruke pengene sine?

Mange spørsmål og ikke en sak er make til den forrige.

Det er en ting som er sikkert. En klient som ønsker råd om dette, får et individuelt råd. Ingen saker er identiske og ingen mennesker har akkurat like ønsker.

Jeg bruker gjerne halvannen time på å klarlegge dette. Som et puslespill der brikkene utleveres samtidig med at spillet legges. Så blir det behov for å lage til noen dokumenter som passer til det man er blitt enige om. Så gir klienten sin påtegning.

Ja de penga

Deling av bo

Hvordan dele et bo.

Det er et stort tema. For stort for meg å gripe om denne gang. Men en side av det må jeg ta opp. Den situasjon at noen dør, og arvingene står tilbake og skal fordele verdiene etter avdøde. Jeg tenker da spesielt på situasjoner der avdøde ikke hadde ektefelle eller nær familie, men der representanter mer for ”storfamilien” skal dele boet eller avdøde.

Jeg ser dette er et problem. Det kan være søsken av avdøde som skal dele. Eller nieser, nevøer og det som fjernere er.

Ståstedet er altså et dødsfall. Avdøde er en slektning av flere. Det er verdier å dele. Hvordan går man frem.

Vel det ideelle er å dele uten å blande inn det offentlige, altså å skifte privat. Det er elegant og det er billig.

Men det er også en invitasjon til at alt for mange kokker forårsaker så altfor mye søl.

Hvordan er det i din familie. Har slektningene all mulig tiltro til hverandre. Er det tillit som preger dere. Da er klimaet utmerket for å få til jobben.

Men hva om det ikke er sånn. Hvem er da best skikket til å ta føringen. I hvilken ende av familien skal noen gå frem for å få fart på delingen.

Det kalles å finne seg en fullmektig. Helt upraktisk er det om en gjeng med arvinger skulle komme farende i tog til banker og annet, for å ta hånd om avdødes formue. Man sender et sendebud, men hvem skal det være ?

Jeg opplever at det kan være ganske vrient å finne en representant alle stoler på.

Men bevares, det er verdt forsøket. Fullmektigen tar på seg litt av en oppgave. Trå riktig, informere, foreslå fordeling – lage skjema og ordne opp. Det er lett å ta feil – og det følges av de andre arvingene med strenge øyne.

Og det er ganske sikkert dårlig betalt, eller gjerne ubetalt. For hvem er interessert i å betale for jobben, enn si hvem tar på seg oppgaven gratis.

Dette kan bli dyrt på en annen måte. For hvilke familier har en ressursperson som kan å fordele riktig etter arveloven eller annet. Hvem har noen på plass som også kan få dette unna i en fei. Sånn at ikke verdiene blir stående bom fast over opp til flere år. For man kommer liksom ikke videre.

Dersom du er en arving som er misfornøyd med gangen i et bo som skal deles, følg med. Du kan ha dine veier ut av uføret.

Den dyreste og gjerne mest effektive, er å kreve offentlig skifte. Da skal domstolen på banen og en offentlig bostyrer. Verdiene finnes, låses – og deles. Det skjer med orientering til alle, og gir trygghet.

Men dyrt er det, gjerne både 30 og 40 tusen til saksbehandlingen. Som rett nok skal dekkes av alle arvingene. Ulempen med ordningen er at den er dyr. En annen ulempe er at den som krever offentlig behandling, må forskuttere et betydelig beløp – over kr. 20.000.

Det finnes en mellomvei, som jeg ofte selv er valgt til å følge. Arvingene finner seg en advokat, som de ber ta seg av alt. Fra å røyke ut verdiene, til å fylle ut skjema. En privat bostyrer, kan du si.  Det er billigere enn den offentlige varianten.

Det som utfordrer er for alle arvingene å enes om en advokat. For den som en arving foreslår, kan fort få stempel som løpergutt for arvingen. Så da skal de andre arvingene i hvert fall ikke ha ham. Skjønner du, da møter vi veggen igjen.

Det er da vi forstår at skifte kan ta tid.

Hvordan dele et bo

Overdragelse av eiendom og arv

Hva gjør man med alle verdiene?

Jeg har sett en klar tendens. Den er at personer med til dels store verdier henvender seg til meg. Det kan være bolig, landsted eller andre verdier.

Trenger man dette, eller kan det overlates til arvinger.

Jeg må svare helt individuelt for hver som spør. Ingen klare hovedregler er det å se.

Noen gode grunner tilsier å overdra verdier til barn i levende live. Dette fordi man får fri seg fra eierforholdet. Kan overlate eneboligen til driftige barn, og selv trekke seg tilbake i en terrasseleilighet. Det er en fin løsning for noen.

Overdragelsen krever kunnskap. Hvordan fordeler man verdiene. Hvordan sikres likhet mellom arvingene. Er det mer kostbart å overdra verdier i levende live enn etter død, er det mer gebyrer forbundet med en aksjon her og nå?

Mine klienter gir meg inntrykk av at det er viktig å rydde. Verdier kan godt bytte plass. Det gir en god følelse og sikrer at verdiene blir godt vedlikeholdt. Men det er som hovedregel noe mer gebyrer forbundet med overdragelse her og nå.

Like fullt kan prisen veies opp av vissheten om at det er gjort. Verdiene blir flyttet.

Overdragelse av verdier krever balanse mellom mottakerne. Det krever også i noen tilfeller bestemte formularer. Og som sagt – noen kostnader.

Jeg får ofte besøk av ektepar i denne situasjonen. Gjerne slik at de gir vekk verdier, men gjerne også slik at det skjer f eks et salg av boligeiendom mot redusert pris til en arving. Dette er helt vanlig og klart å anbefale vurdert.

Noen av mine klienter forlater likevel kontoret, og bestemmer seg for en annen løsning.

Noen går over til testament. De vil flytte verdier, men kommer til at det kan vente til etter egen død. Det er også en god løsning, for de den passer for.

Jeg har også møtt personer som vil fordele verdier, men som ikke er gifte. Da oppstår ingen problemer for den som ikke sitter i uskifte etter tidligere ektefelle. Denne kan forvalte verdiene med en viss balanse, og fordele til arvinger.

Den som har sittet i uskifte må enten skifte med avdøde før verdiene blir fordelt. Eller sikre seg fullt ut ved samtykke fra arvingene for fordelingen som kommer. Eller rett og slett sørge for å fordele så lite at det ikke går løs på de verdier avdøde etterlot seg.

Ja , det hele blir ganske uoversiktlig. Målet kan være definert. Veien dit er vanskelig å finne. Gjerne blir det slik at du går fra meg uten å signere noe som helst. Eller du signerer fem dokumenter. Jeg vet ikke. Dette må tas opp med hver enkelt. Dette er en jungel, og du trenger en guide gjennom villnisset.

Planlegging av arv

Forfordeling av arv

Forfordeling av arv

 

Det hender meg fra tid til annen. Mennesker kommer til meg, de ønsker å dele arven etter seg til arvingene – men de ønsker ikke dele likt. De vil dele ulikt.

 

Det er en kanskje noe unaturlig situasjon. Hvis du velger det ståsted at alle foreldre alltid ønsker seg at barna arver likt. Men slik er det ikke.

 

På mitt kontor har jeg møtt mange mennesker. Foreldre som ikke mener det er rett å dele likt. Hun jeg husker best hadde et barn som brydde seg om henne. På den annen side et barn som knapt meldte seg i løpet av året. Den gamle damen kom til penger, og delte ut alle sine millioner – bare til den ene av sine arvinger.

 

Noen barn følger ikke så mye opp sine foreldre. Andre igjen kommer i opposisjon. Det oppstår ubehagelig strid. Forsiktige og sparsommelige foreldre vil ikke alltid begunstige alle sammen, de vil gjøre det ulikt.

 

Det er noen veier til dette målet. Den går ikke gjennom å gjøre en arving arveløs, det er mer sammensatt enn som så.

 

En variant er å benytte testament. Barna dine har krav på to tredjedeler av det du etterlater deg. Den skal de ha. Alle barna må dele på de to tredjedelene, uansett hvor mange barn det er.

 

Da står du igjen med en tredjedel, den kan du gi til hvem du vil i testament. Det kan jo være du vil gi det til en bestemt av arvingene. Det er lov, og da blir arven skjevt fordelt. Sånn er det.

 

Men på denne måten vil jo alle arve noe. For alle arvingene har jo krav på en flik av de to tredjedelene, den kommer vi ikke forbi.

 

Vel, vi kan gjøre det på en helt annen måte.

 

Alt du leste om ovenfor er de såkalte dødsdisposisjonene. Det vil si det vi gjør med tanke på tiden etter døden. Et testament, helt typisk.

 

Men en person har jo lov til å gi fritt i levende live, det man vil. Til hvem man vil. Derfor kan verdiene allerede i levende live overføres som gave til den du særlig vil begunstige. Da er det ingen begrensninger for hvor mye du kan dele ut, og gjerne til en av arvingene dine.

 

Det er en ulempe med den siste modellen. Den er at du ikke må gå uten videre fra gård og grunn. For mange er jo nettopp fast eiendom det man eier. Gir man bort den i levende live, er man jo uten bolig. Flere ordner dette ved å overdra eiendommen til en bestemt arving, mot å beholde en borett i eiendommen.

 

Mye å holde styr på, ja. Det hele for å oppnå en rett fordeling, slik giverne så det.

Forfordeling av arv