Erstatningsretten

 

Vår erstatningsrett er i hovedsak umulig å finne i noen lov. Den er ulovfestet. Det er jus så god som noen, men ikke slik at du finner den i noen vanlig lov. Erstatningsretten har endt opp sånn. Det finnes mengder av regler i lovene, men om erstatning er det lite sagt.

 

Kanskje er det fordi jussen vi prater om er gammel. Så gammel at ingen trenger skrive den ned. Eller fordi reglene er så klare at du ikke trenger skrive det ned. Ikke godt å si.

 

Erstatningsretten bygger grovt sett på tre fundament. Det skal finnes et tap. Opplagt kan du si. For noe skal erstattes. Så har du årsakssammenheng, som er bindeleddet mellom den som gjorde en skade og skaden. Et eksempel er den som bryter seg inn i en bil ved å knuse et vindu. Håndens bevegelse er forbundet med at ruten knuste.

 

Til sist skal det finnes et ansvarsgrunnlag.

 

Sentralt grunnlag er culpa, det som kalles skyldansvaret. Denne læren går ut på at noen ved vilje lager en skade. Vi kaller det forsett. Eller ved uaktsomhet lager skaden.

 

Dersom noen lager skade ved skyld, kan de altså bli ansvarlige for å erstatte tapet. Skyld er forbundet med klander. Dette igjen fordi du som laget skaden hadde et alternativ annet enn å skade, og du burde ha handlet på en annen måte. Du skal få svi for at du likevel skadet noe, og blir ansvarlig. Biltyven kunne latt være bryte seg inn i bilen.

 

Skyldansvaret betyr enkelt at du blir ansvarlig for skade du gjør på annen manns eiendom.

 

Det ulovfestede objektive ansvaret er en annen, jeg vil si en helt annen variant.

 

Denne handler ikke om skyld, men mer om en skade som ikke er laget ved skyld. Et eksempel kan være at man i Oslo for mange år tilbake kjørte sporvogner med åpne dører mot gaten. Det var noe man praktiserte. Inntil en person skadet seg ved å falle ut.

 

Ingen konkret person kunne lastes for denne ordningen.

 

Sporvognselskapet ble likevel ansvarlig. Dette fordi det var rimelig å legge ansvaret på selskapet, heller enn passasjeren.

 

Objektivt ansvar bygger på en tanke om at noen bedrifter, noen ting eller innretninger byr på en viss risiko for skade. Hvis denne risikoen for skade er til stede jevnt, ganske så vanlig for driften og svært så upåregnelig for den som skader seg, da skal den skadede få sin erstatning.

 

Fordi det er mer rimelig enn at den skadede må ta det på egen kappe.

 

Da har jeg tatt opp de to hovedlinjene i norsk erstatningsrett. Ut av disse springer det mye rettslige tvister.Erst.rett