Ett kjøp til besvær
Jeg fortsetter litt innen omsetning av fast eiendom i dag. For jeg fikk med meg at Forbrukerrådet har gått ut med tidenes mest meningsløse forbrukerutspill. At det skal være angrefrist ved kjøp av fast eiendom. Det er nesten så man må le litt.
La meg prøve å begrunne dette. For meg er det klart nok gode grunner til at vi har en angrefristlov. Den er laget for helt spesielle kjøp, der profesjonelle selgere i spesielle situasjoner får mye makt over forbrukeren, og kan selge varer til ham. Som eksempel gjelder det salg på messe eller dørsalg. Det gjelder også telefonsalg. Altså typiske situasjoner der forbrukeren blir utsatt for et raskt øyeblikk av overveielse og der det er selger som har et slags overtak.
Jeg fatter det. Partene har ulik makt. Situasjonen er spesiell.
På den annen side er fortsatt hovedregelen i norsk rett at vi må holde avtaler. Kjøper man noe er det en forpliktelse. Du skal tenke før du handler, ikke etterpå. Fordi du bør det, men også fordi den andre parten har krav på å kunne stole på deg.
Det er her latteren min kommer inn. Fordi kjøp av fast eiendom må være blant det mest gjennomtenkte noe menneske kan finne på. Det skal settes av store summer, det skal også lånes – alt etter dialog med bank, kjente, familie – jeg vet ikke hva. Du gjør alle tankene på forhånd, så kjøper du.
Fordi kjøp av fast eiendom i all hovedsak er handel med samme folk som du og jeg. Med vanlige boligeiere på vei til andre boliger. De er ikke noe sterkere enn deg, de er i samme båt – for å si det enkelt.
Derfor treffer ikke noe av argumentasjonen for å angre seg – akkurat denne type handel.
Jeg forstår jo at det er kjekt med angrerett. Men det er et betydelig brudd på den styrke en avtale bør ha mellom parter. En avtale er grunnfjellet mellom vanlige folk som selger hus seg i mellom. De er likestilte, deres drømmer er de samme. Det er gjennomtenkte kjøp og salg. Da skal man ikke torpedere denne stabiliteten og likeverdigheten ved å lage angrerett.
På TV fikk man også frem at det kunne være greit med angrerett hvis renten gikk opp. Da ble jeg nærmest paff. For tanken bak angrerett bør være en ide om ulik styrke mellom partene. Nå skal altså renteoppgang bli mer selgers problem enn kjøper sitt. Dersom renten går opp – nei jeg vil ikke kjøpe – og du kan angre ?
Dette er ikke forbrukertjenlig jus. For vi er forbrukere enten vi selger eller kjøper. I det ene øyeblikket kjekt å ha, i det neste en ustabil ordning. Alt etter hva du er – selger eller kjøper.
Tenk deg dette scenario. Du skal flytte. Du kjøper deg en ny bolig og selger den gamle. Det må gå å få til et salg før du skal betale neste bolig, og du får en hektisk tid ved selve overdragelsen. Så skal du belemres med en angrerett for kjøperen av din bolig. Mens du selv skal prøve å se gleden ved at du har angrerett på ditt kjøp, ikke stor trøst i det.
Så kommer gapskrattet fra min side. Tenk deg at du hadde en kjøper. Hun trakk seg, kanskje ble renten for høy. Der sitter du. De andre interessentene, de er der ikke lenger. Så må du bruke nye penger på å megle et nytt salg, nye annonser, nye visninger, alt i Forbrukerrådets ånd.
Jeg ler ikke lenger. Dette blir bare for dumt.Angre kjøp fast eiendom.