Hva er det vi driver med?
Jeg er advokat. Det er en av mange roller som jurister kan fylle. Vi fyller mange slags roller. Selv har jeg også erfaring fra domstolen og politiet. Det er verdifullt å ha beveget seg rundt.
Men hva driver vi egentlig med, vi som jobber innen jussens verden. Det er egentlig ganske enkelt å svare på, men tar en mannsalder å beherske. Jeg er vel sånn ca halvveis i den mannens alder.
Vi løser rettslige spørsmål. Ut fra en tanke om at jussen skal løse spørsmål, og at det har en verdi i seg selv å løse dem.
En rørlegger har sin tang. Legen har kanskje sitt stetoskop. Snekkeren sin hammer. Men vi – i min bransje – jobber ut fra rettskilder. Det er vårt verktøy.
Juristene skal løse spørsmål, men kan ikke gripe ut i løse luften etter svarene. De finnes vel som gjør det, men sånne har ikke lang og god fartstid i faget.
Vi søker i kilder, for å finne svar. Men jussen har ingen klar linje på akkurat hvor svaret ligger. Vi har nok en ide om plasser du kan lete, men ikke for hvor sentrale hver kilde er.
La meg gi et eksempel med lovene. Det er klart vi bruker lovene som en kilde. Men lover er vage, og kanskje uklare. De kan tolkes, og ordene er ikke alltid skarpe. Det er veiledning, men ikke alltid helt avklarende.
Ikke alle tema er løst i lovene. Noe bygger på sedvaner. Slike sedvaner er regler som blir til over tid, men havner aldri i en lov. De er ulovfestet.
Noen spørsmål finner vi svar på hos domstolene. En god dom er verdt å lese, kanskje løser den et spørsmål.
Andre igjen finner svarene i bøker av professorer med ansiktet i folder og fremfører sine faglige monologer.
Vi finner våre svar forskjellige plasser. En dom, en lov, en bok. Ikke alltid gir kildene det samme svaret, ikke alltid er det klart hva som svares. Vi er gitt å søke, resonnere, veie og vekte. For vi kan ikke si at vi ikke fant svaret.
Juristene jobber med å finne slike svar. Advokaten likeså, men jeg jobber jo også med å løse problemene ut fra en menneskelig vri. Mine løsninger skal ikke ende opp i en bok, de skal bli til virkelighet for mennesker. Ikke alltid er reglene den beste basis for å finne den beste løsningen.
Jeg gjør mange konferanser i uken. Men jeg sitter ikke klar med lovboken i en slags angrepsstilling mot alt og alle. Jeg spør og lytter. Tenker løsninger og veier ut av den rettslige floken folk har foran seg. Det er godt å ha noe å banke i bordet med, men best er det å løse opp i forholdene – fremfor å lage støy for støyens del.
Noen ganger kommer jeg lengst med sunn fornuft og en god dialog. Da kommer selv jussen til kort.