Hvem måtte gå?
Noen måtte gå. Etter at 22 juli kommisjonen avga sin utilslørte rapport, ble det klart at mye ikke fungerte helt optimalt denne julidagen i fjor. Det var vel generelt ganske mye som ikke fungerte. Åpenbare glipp og feilvurderinger gav uheldige utfall, eller skal vi si at mangelen på inngrep hindret ikke en tragedie.
Men hvem skal gå?
I skrivende stund er politidirektøren gått av. Det er ikke i seg selv en rettslig plikt han hadde, men en vurdering han selv gjør og begrunner. Det kan være han blir helt feil mann til å trekke seg, som hadde noen uker i sjefsstolen da hendelsen inntrådte. Men rettslig var han ikke forpliktet til dette.
Arbeidsgiveren hadde heller ikke uttrykt seg på en måte som skulle gi ham noen oppfordring til å tre av. Men det er et modig valg, og vil paradoksalt nok løse noen floker.
For at noen går er et tegn på opprydning. Nye koster er ikke alltid de som koster best. Men de koster på en annen måte. Det er hva folket kan trenge, en ny og annen kost. Eller flere koster.
Statsministeren kunne ha gått. Men heller ikke han har noen rettslig plikt til dette. Som politisk valgt statsminister for en flertallsregjering, er det ingen makt som kan vippe ham av. Uten at han selv vil det.
Det er mindretallsregjeringer som sitter utrygt, der man har trådt feil. For da kan flertallet i Stortinget erklære mistillit mot regjering eller enkelte ministre, og derved pådra noen en plikt til å fratre.
Men en statsminister med flertallet i ryggen, kan ikke med makt settes ut av spill. Det er et valg han selv tar. Jeg ser at han valgte å bli på sin post.
Så ingen går nå – ut fra en rettslig forpliktelse. Men samtidig vil noen gå, eller omplasseres i det minste. Systemet er i desperat trang etter fornyelse. Det skal synes at man tar sine grep. Det at de ansvarlige for sikkerheten mener at de har sett et nytt lys, er ikke i seg selv godt nok til å skape tiltro. Man vil se nye ansikter, før opinionen roer seg.
Dette er mer politikk enn det er jus.
Politidirektøren løste noe av dette ved å fratre. Storberget har også løst noe av dette ved å gi seg. Det er ikke dermed sagt at det er de rette som går, men noen går. Skinnet av fornyelse åpner seg.
Men det er fint lite rettslige forhold i dette. Det er politiske vurderinger. Det er skjønn. Det er private overveielser.
Det var mye som gikk galt denne julidagen når samfunnet skulle tre inn. På flere nivå ble rene feil gjort. Systemet besto ikke helt prøven. En statsminister kan ikke direkte hjelpe dette, en politidirektør med noen uker på jobb – kunne ikke klart det. Men svikten gis et ansikt utad, og fornyelsen som kommer skal bygge opp tillit og skape et bedre system.