Det har vært kalde dager i Bergen siste ukene. Tøffe tak i forhold til hva vi er vante til. Jeg kan vel neppe høres med at jussen varmer i sånne stunder, men jeg skal prøve å skape litt trivsel med nye innlegg også i det nye året. Bergen Byavis har mange lesere, og over årene har jeg møtt mange av dere. Det gleder meg.
Jeg har fulgt en straffesak de siste dagene. Den har dreiet seg om litauiske statsborgere som har besøkt Norge. Det i seg selv lager kanskje fordommer. Tiltalt ble de reisende også etter hvert. Ikke bare for å besøke Norge, men for å gjøre kriminalitet.
Dette kunne vært hvilken som helst sak, for jeg skal snakke om hvordan en straffesak føres for retten. Min sak er derfor kun et eksempel.
Det er aktor som i realiteten fører straffesaken. Han er påtalemyndigheten. Har tittel typisk som politiinspektør. Kommer til retten med det vi kaller en tiltalebeslutning, det dokument retten trenger motta for å sette av tid til en sak.
Aktor søker domfellelse, som betyr en straff av en viss lengde.
Vi forsvarere skal forsvare. Ikke alltid benekte eller vri oss unna, men belyse på beste vis for den tiltalte. Vi er på den andre siden av rettssalen, og snakker altså på vegne av den tiltalte.
Så er det dommerne. Det er tre av dem i tingretten. De sitter litt høyere enn oss andre og har oss på sine høyre respektive venstre side.
Aktor, forsvarer og en av dommerne bærer kapper. De to meddommerne av folket, bærer ikke kapper.
Saken tar form ved at aktor holder innledning, der saken legges frem.
Dernest gir tiltalte en grundig og gjerne god forklaring.
Til sist er det vitnene som skal avgi forklaringer.
Alle forklaringer som blir gitt kan gis på spørsmål fra alle i salen. Men vi spør ikke i munnen på hverandre. Først dommeren, så aktor og til sist forsvarer. Det er en grei fremgangsmåte.
Etter at saken er ferdig avsluttet med vitnene, skal vi oppsummere. Det er da vi skal gi en flammende prosedyre. I skrivende stund er jeg på vei til retten straks for å prosedere. Man blir litt nervøs, litt konsentrert og litt klar for å komme i gang. Det er alvor, men samtidig også der man som forsvarer virkelig kan få vist at man bryr seg om å forsvare den tiltalte. Og det føles nok også godt for den tiltalte å høre prosedyren.
Etter prosedyrer faller vi litt sammen. I mål etter mange timer. Dommen kommer dernest noen dager senere. Og saken er sluttført.