Siden 1884 har Norge bekjent seg til den såkalte parlamentarismen. Den legger klare føringer for hvilken regjering vi nå skal få.

Historisk – og før 1814 – var det slik at Kongen valgte sitt råd. Hvilket betydde at det var Kongen som valgte ut medlemmene i regjering.

Den dag i dag har ikke Kongen den rollen.

Det er slik at parlamentarismen innfører en ordning, der en regjering sitter på Stortingets nåde. Det vil si at en regjering trenger nok støtte i Stortinget, til ikke å risikere at noen uttrykker manglende tillit mot den.

Det er en måte Stortinget kan knekke en regjering på. Ved mistillitsvotum. Det er en tanke om at et flertall på tinget bestemmer at de mangler tillit til regjeringen.

Dersom regjeringen har flertall, unngår man en slik risiko.

Dersom regjeringen ikke har flertall, må den alliere seg med mange nok partier til å unngå faren.

Sagt litt enkelt må en regjering sikre seg parlamentarisk grunnlag, slik at den ikke risikerer å bli kastet.

En flertallsregjering unngår dette. En mindretallsregjering sitter under mer fare, men kan ha avtaler med andre om å støtte seg til disse. For derved å unngå mistillit.

En fireparti regjering sitter derfor mest stødig. Men den er også mest miks av lyster og dermed ikke rom for alle – hele tiden. En toparti regjering er det mer kraft i, men den sitter mer farlig.

Kongen pekte før ut sitt råd. Det gjøre han ikke lenger.

Det Kongen gjør er å ta i mot råd fra avtroppende sjef, Stoltenberg, om hvem han bør oppsøke med anmodning om å danne ny regjering. Det er ingen tvil om at Solberg har fått denne oppgaven.

Hvem hun slår seg sammen med, er en parlamentarisk vurdering. Alene, eller med en eller flere andre. Risikoen øker jo færre man er. Parlamentarisk sitter man løsere, selv om politikken kan bli mer entydig.

Det er ikke alene et mål å lage en regjering, men at den kan sitte en stund.