EU, Schengen og avtaler mellom land

Dato:juni 24, 2013

Forfatter:Vegard Austgulen

Romania er et land man ikke helt kan regne med.

For det første konstaterer jeg at dette landet ikke helt er på høyde, når det gjelder å sørge for velferdsmessig støtte til egne borgere. Hvilket fører til at disse reiser på tvers av landene, med begrenset kompetanse og språk – for å søke levebrød her.

Videre ser jeg at borgerne til dels er forhatt av landets styrende makter, da det er en tydelig oppdeling i et godtatt folk og et ikke fullt så godtatt folk. Så hvorfor skal da nasjonen Romania stenge mulighetene for at mennesker man ikke en gang vil ta vare på hjemme, reiser ut?

Jeg finner det ansvarsfraskrivende og forkastelig at man ikke i et land som dette, kan ha ordninger som gjør at man ivaretar egne borgere. Jeg mistenker sterkt at styresett og økonomisk fordeling nok tilgodeser enkelte, men langt fra massene.

Nå kunne man jo innvende at jeg ikke har noe med dette å gjøre, samt at det ikke har med juss å gjøre. Men det har det, og alle borgere i vestlige land vil bli berørt – når et land ikke følger spilleregler.

Jeg mener det er spilleregler å sørge for egne borgere, uansett folkeslag.

Videre mener jeg at medlemskap i EU burde borge for at land hadde lært seg noen av disse reglene, men det synes begrenset.

Dette siste er oppe i disse dager.

Norge har brukt mye ressurser på å pågripe og iretteføre rumenske borgere, som er tatt i kriminalitet de siste tre årene. Som en løsning har Norge og Romania i 2010 inngått en avtale om at de som skal sone, kan sone i Romania. Så får man frigjort plassene i Norge.

Det betyr at Romania ikke passer på å sikre sine borgere rettigheter hjemme. Dernest er man muligvis glade for at de drar. Og hvis de blir tatt for kriminalitet, blir det vel en ordning med retur til soning hjemme.

Men nei, siden 2010 har Norge sendt 11 anmodninger om overføring soning av rumenske borgere.

Brevene er ikke besvart. Jeg gjentar, de er ikke besvart.

Dette er ikke et brev til en jente du liker, men som ikke svarer deg. Dette er et brev til en stat som er medlem av EU, og har inngått en avtale om å la sone hos seg egne borgere.

Men det kommer ikke svar.

Det ligger mye folkerett i alt dette.

Du har EU, som er koblet opp mot EØS. Som gir rett til ferdsel og til en viss grad opphold i statene.

Du har Schengen, som sikrer at man ikke trenger vise pass på sin vei.

Så har du avtalene som sikrer at enkelte land ordner opp mellom seg.

Jeg finner det underlig når en stat så åpenbart ønsker å være med på å dele godene, men ikke en gang svarer på brev – som gjelder egne forpliktelser.

Det finner jeg ubegripelig arrogant. Og det må være lov å uttrykke at det er nettopp det.

Nye innlegg – HVER fredag!

Dato:juni 19, 2013

Forfatter:Vegard Austgulen

Kategorier:Ukategorisert

Kommentarer:Legg igjen beskjed

Følg med, nye innlegg hver fredag.

Har du spørsmål om en mulig sak som kan løses ved min hjelp, ta kontakt via siden.

Eller les nye innlegg – helt uten kostnad. Slik det har vært gjennom Annonseavisen og Byavisen siden år 2000!

Bom med bompenger

Dato:juni 15, 2013

Forfatter:Vegard Austgulen

Kategorier:Avtalerett/kontraktsrett

Kommentarer:Legg igjen beskjed

Bom med bompenger.

Bergen er ute å kjøre.

Det er herlig. Myndighetene har bestemt at bompengerabatten ved forhånsdbetalte kr. 1.575,00, skal ned fra 40 % til 20 % fra 1. juli. Kjempegreit, tenker noen. Rabatten skal ned. Kjøringen blir dyrere.

Jeg inviterer deg gjerne på fest. Så betaler jeg masse. Men forutsetningen for at jeg betaler masse, er at du betaler mer. Til sammen blir det en del. Det er sånn en rødgrønn regjering betaler veiene våre. Vi betaler mer vi, hvis du betaler mest. Men vi inviterer. Så pakker vi det inn i en veipakke, gir det et stort tall – og tar med det vi skulle ha brukt de neste tyve år i tallet.

Jada, jeg henger på.

Men du, tilbake til det med bompengene som får sine rabatter satt ned. Det er vel flott det?

Nei, det er ikke det. Fordi det er et grunnleggende brudd med et eldgammelt rettslig prinsipp om at ingen loveregulering skal ha tilbakevirkende kraft.

Dagens Bergens Tidende tar opp tema. Her er det en kollega som legger frem problemet. Det er opp til myndighetene å sette ned rabatten. Slikt kan man ikke gjøre noe med.

Men man kan ikke sette ned rabatten for avtaler som er inngått før nedgang i rabatt er innført. Med andre ord, de som handler etter gammel rabatt, skal ha den ut den tiden innbetalt beløp varer.

Det er upraktisk, du. Tenk å måtte følge med hvilke beløp som er igjen på hver brikke. Trekke rett sum for hver passering. Så skifte sum.

Slik det er upraktisk å følge fartsgrensene. Det er upraktisk å ta med 200 sigaretter over grensen, for det er plass til 1000 i kofferten. Slik det er motsatt – er praktisk å forsyne seg fra noen som ikke kan motsette seg at du gjøre det.

Noen ganger er det upraktisk å følge regler. Det hele blir herlig – når myndighetene går foran i praksis.

Egentlig er dette såre enkelt – og grunnleggende.

Grunnlovens § 97 sier at en lov ikke kan gis tilbakevirkende kraft.

Etter mitt syn sier praksis klart at ingen lovregulering kan snu opp ned på de forhold som gjaldt da avtalen ble inngått. Skal du ha en viss rabatt, skal du ha den for de penger du har betalt.

Det er ikke praktisk for myndighetene. Men prinsippet er så grunnfast at det kunne vært Dovrefjell.

Jeg mener det er uttrykk for en forakt for de samme regler. Det er på et område der borgerne er på vakt. I en sammenheng der vi er lovet så mye penger investert, at vi blir svimle.

Hvilket enkelt sagt betyr – at investeringer i veier delvis skal skje ved lovbrudd.

Blogg og krenkelser

Dato:april 12, 2013

Forfatter:Vegard Austgulen

Kategorier:Strafferett

Kommentarer:Legg igjen beskjed

Det offentlige rom.

Det har vært mye skriverier den siste tiden. Om jurister som ikke forstår den døyt. Der forståsegpåere forteller oss hva som er offentlig og ikke offentlig. Det hele springer ut av en blogg, der det er blitt oppfordret til å gjøre alvorlige anslag mot politifolk.

Jeg skal ikke behandle denne saken. Men jeg skal forklare hva som gjør at jurister i Lagmannsrett og Høyesterett ikke kan finne en bestemt regel overtrådt, selv der straffbare ytringer er uttalt via internett – ut fra den absurde tanke at internett ikke er i det offentlige rom.

Stikkordet er legalitetsprinsippet. Dette er et solid prinsipp, trygt forankret i rettsstaten. Som tilsier at ingen skal fengsles eller dømmes for lovovertredelser som ikke utvetydig er straffbare.

Det er lovgiver som skal bestemme hva som er straffbart. Ikke myndighetene. Heller ikke domstolen. Myndighetene skal håndheve reglene og dommerne skal dømme. Men Stortinget, det skal lage lovene.

Legalitetsprinsippet står sterkt innenfor strafferetten. Ingen skal bli offer for en reaksjon, uten at hjemmelen og regelen er sterk og klar. Vi skal ikke ha noe « det bør være sånn « avgjørelser fra norsk rett. Dette skal baseres på regler. Gitt av de folkevalgte. Ikke skapt av domstolene.

Derfor sier straffelovens § 140 at oppfordring av visse straffbare handlinger er straffbart, hvis det er fremført i det «offentlige» rom.

Men straffeloven er fra 1902. den kan lite om internett, om du forstår. Den er fortsatt ikke erstattet av en ny straffelov, selv om man har bablet om at den nok er på vei – i ganske mange år.

Hvilket betyr at domstolen må forholde seg til regler som gjelder. Ikke de som kommer. Heller ikke de vi burde hatt. Det er et enkelt prinsipp. Som baserer seg på at makten er fordelt. Ingen skal straffes uten at lovgiver har tydelig akseptert det.

Så kommer vi til dette med offentlig. Straffeloven tenker seg at det er i et trykt skrift. Internett er ikke trykt. Det er ikke et skrift. Ytringen skal også kunne fremsettes i overvær av en større mengde personer. Men da ser man for seg en forsamling, ikke enkeltstående lesere av en nettside.

Det hjelper ikke meg at redaktører og andre som vet best synes at internett er offentlig. Videre hjelper det ikke at de samme synes at det ligner veldig. Og at de synes at mange som leser en blogg, er en stor forsamling folk.

For domstolen skal ikke tøye strikken og skape nye regler. Den skal vente til lovgiver gir nye regler. Domstolen skal ikke hoppe av gårde i sin egen verden, den skal forholde seg til lovgiveren. Det er derfra reglene skal komme. Og tusen takk for det.

Etter mitt syn er det total mangel på forståelse for rettssamfunnet, når man kritiserer domstolen for å misse poenget her. Domstolen gjør det som er korrekt. Kanskje har den lyst til å gå egne veier. Men det skal den ikke. Det ville være på sikker vei mot en rettslig avgrunn.

Det er mulig at synserne skal fortsette å synse. Mens juristene skal følge systemer. Den som skal på banen er lovgiver. Som etter hvert kan lage regler tilpasset at internett er kommet.

Så kan bjellen havne der den bør havne. Jeg hørte forresten at prosessen med nye regler er fremskyndet. Noen har tatt poenget.

Offentlig

Privat eller offentlig skifte

Dato:april 12, 2013

Forfatter:Vegard Austgulen

Kategorier:Arverett, Ekteskap, Skifterett

Kommentarer:Legg igjen beskjed

Offentlig eller privat skifte

Jeg har bistått i noen skifter. Både ved død og ved skilsmisse. Der man skal fordele arv etter avdøde, eller der det er deling etter ekteskap. Verdier skal deles, noen må hjelpe til. Der ektefeller skilles, er det typisk ved konflikt advokat blir bragt inn. Der arv skal fordeles er det ofte arvinger som søker hjelp, uten at det direkte er noen konflikt mellom dem.

La en sak være helt klar. Skifte kan gjøres privat. Det er partenes frihet å gjøre det selv. Arvinger kan skifte privat. Ektefeller likeså. De trenger et papir, penn og basiskunnskap om skifte. Jeg skal sånn sett ikke invitere til unødige konflikter. Ofte kan man ordne dette selv.

Det er også billigst, siden man kan spare mye kroner. Men ikke alltid er verden slik at man kan eller vil gjøre skiftet privat.

Et offentlig skifte er noe mer. Det skjer under oppsyn av retten, med en bostyrer som rettens forlengede arm. Bostyrer er en advokat med bred praksis innen området.

Bostyrer søker vel å finne ut hva man er enig om, det kan legges til side. Det man er uenige om, kan bringes inn for retten.

Offentlig skifte koster. Min erfaring er at passe kompliserte bo kan koste så mye som kr. 60-80.000,00, med tillegg av utgifter til rettsgebyr og utgifter til egne advokater. Det er åpenbart noen som tjener på disse konfliktene.

Valget mellom offentlig skifte og privat skifte står åpent for partene.

Et skifte kan være et uproblematisk prosjekt. Der partene finner ut av det selv. Lovreglene er ganske ukompliserte gitt at tallene er enkle. Det er unødvendig å lage strid av det som ikke er en strid.

Andre ganger må det skje. Partene er uenige. Krigen er ikke til å unngå. Søsken krangler om arv etter foreldre. Ektefeller sloss om verdier. Ingen verdig avslutning av boet, men så er det heller ikke klima for mye verdighet.

De aller fleste skifter privat. Fordi folk flest stoler på hverandre. Skiftet lar seg utmerket gjøre uten advokat i mange tilfeller. Fordi reglene er klare. Men noen velger altså den offentlige vrien, det ser jeg.

En mellomvariant vil være den der partene henter inn en advokat for å hjelpe seg. Det skjer typisk ved arv, der ingen arving ønsker alene ta på seg ansvaret for å dele verdiene.

Advokaten kan vise seg billigere enn totale kostnader ved bostyrer, gebyrer og egen advokat. Noe kostnader må man regne med med advokatens timepriser, men det er uansett et greit alternativ.

Jeg ser frem til hyggelige samtaler og e poster fra dere. Forresten skal jeg starte advokatvirksomhet i det nye miljøet ved Slaktehuset i Skuteviken. Det blir til våren, og jeg holder deg orientert. Ser frem til det og til å orientere deg om jussens mange sider også fra historiske tomter.

Off skifte

Finsk techno

Dato:april 12, 2013

Forfatter:Vegard Austgulen

Kategorier:Avtalerett/kontraktsrett

Kommentarer:2 beskjeder

Finsk techno

Av og til er jeg forbruker. Det føles sånn. Ikke proff. Ikke peiling på kjøpsrett. Bare kjøper noe. Sånn som for eksempel en mobiltelefon. Slik jeg gjorde for en tid tilbake. Før jeg ble kastet ut i et ingenmanns land. Et finsk ingenmannsland. La meg fortelle deg.

Hvorfor fortelle en historie fra virkeligheten. For at du skal se at det er noen tomme rom i jussens verden. Der ingen er ansvarlige for å hjelpe deg med en ting du har kjøpt. Du er overlatt til teknologiens verden, men ingen kan lede deg.

La meg fortelle min Nokia historie. Jeg skaffet meg altså en flott telefon. Den kan du ringe med. Det var ikke problemet. Den kunne også ta bilder. Det var heller ikke problemet, neida. Ringe og ta bilder, helt ok.

Men jeg skulle sende e post. Der var det hele greia begynte. Jeg er Netcom kunde, fint. Så har jeg – eller skal vi si – hadde jeg hotmail e post. Og så skulle altså Nokia på banen, for jeg hadde ny telefon fra Nordens tekniske høyborg.

E post krever en e post klient. Det er et slags program som gjør det enkelt å lese av og sende e poster. Ikke mye annerledes enn sms. Nokia skriver med store bokstaver at her får du en enkel e post hverdag. Det trodde jeg.

Så begynte det.

For jeg fikk ikke til å koble til e poster. Kunne ikke lese dem. Men det er jo ikke noe problem. For Nokia har jo kundeservice. Der ringte jeg. To ganger. Men nei, jeg kunne nok ikke få hjelp, for det å koble meg på e post – det var jo ikke Nokia sitt ansvar.

Damen var veldig hjelpsom. Inntil hun skjønte at jeg skulle koble til e post. Med alvorlig stemme fortalte hun meg at slikt skulle da ikke Nokia svare for.

Jeg prøvde meg, om ikke det var sånn at telefonen var solgt med e post. Jo, men ikke helt. For jeg skulle jo inn på hotmail, og Noki var jo ikke hotmail.

Jeg fikk beskjed om å ringe Netcom. Da ringte jeg Netcom. Men de maktet ikke å fortelle meg hvordan jeg skulle koble opp en Nokia, og ba meg ringe Nokia. Men da måtte jeg fortelle at Nokia de kunne ikke hjelpe meg med e post. Begge ba meg ringe til hotmail, det skulle jo bare mangle.

Så der satt jeg med det finske vidunderet. Solgt med e post, men uten kontakt. Tre leverandører av tjenester, men ingen kunne hjelpe.

I en rettslig tåke, fratatt alle rettigheter. Glem lover. Fritt frem for tåke.

Som om det var meg som skulle fikse det hele.

Det tok meg tre timer i diverse telefoner, der man blir kastet frem og tilbake i kjøpsrettslige «viharjoikkenoemeddetderågjøremåduskjønne».

Jeg løste det. Ved å bytte over til gmail. Tro det, den som kan. Tenk annerledes, og du skal bekjempe selv mobiltelefonen din.

Litt alvor. Jeg synes det er bak mål. At en kunde som kjøper en mobiltelefon, skal bli sendt frem og tilbake mellom såkalte servicetelefoner. Produsenten av mobiltelefon må nesten sørge for å ordne opp.

La meg gi deg en lignelse. Du kjøper en bil. Den har en radio. Du skal stille den inn, men det er komplisert. Du går til bilbutikken, og ber om hjelp. Nei, svarer selgeren. Jeg kan ikke hjelpe deg, for det er jo NRK som sender programmet. Og vi kan ikke hjelpe deg med å søke frem NRK, det er jo ikke oss.

Eller de svarer at radioen? Den er jo levert av Pioneer. Og vi er jo ikke Pioneer.

Det virker jo helt latterlig, sant. Selgeren hadde satt seg inn i bilen med deg, funnet frem til radiosignalet og kanskje til og med stilt inn bass og diskant etter din smak.

Jeg var ikke så heldig. Forresten, telefonen tar utrolig gode bilder. Det skal den ha. Og du kan snakke i den.

Nokia

Nettkataloger

Dato:april 12, 2013

Forfatter:Vegard Austgulen

Kategorier:Avtalerett/kontraktsrett

Kommentarer:Legg igjen beskjed

Nettkataloger – bondefangeri

Det er vel første gang jeg spesifikt skiver til dere næringsdrivende. Det er på tide etter 11 år i jussens tjeneste i Byavisen.

La meg si noen ord om nettbaserte opplysningstjenester. Finnmeg.no eller finndeg.no. Altomalle.com, eller hva det nå heter – alt sammen.

Enkle løsninger med søkemotorer, der kunden søker en tjeneste. Og der ditt firma popper opp som tiltrekkende. Den reneste gullgruve. I hvert fall for de som leverer tjenesten.

For de benytter en fin teknikk. Får deg til å tegne deg for en seks måneders periode, og bedyrer at det bare er det halve året du binder deg for. Så velger du selv om du vil fortsette.

Du må gjerne presisere at du bare tegner deg for et halvt år, det vil de også bekrefte. Du tegner deg ikke for en ny periode, uten å bli kontaktet.

Men de unnlater å fortelle deg hvordan de går frem ved ny kontakt.

For det som skjer er at de sender deg en e post. Der fremgår det at det vedlegges en korrektur av annonsen din. Hvis du så ikke sier nei takk til å fortsette, så er du bundet for et nytt år. Og med det er du bondefanget inn i systemet.

Dette er fascinerende.

Til tross for at du som kunde kun har bundet deg til et halvt år, vil de automatisk binde deg for et nytt år. Ved at du ikke sier fra om det motsatte.

Så truer de med inkasso og rettslig prøving, dersom du ikke betaler. De undertegner bare med kundeservice i sine trusler, aldri med navn på den som sender fra seg svineriet.

Jeg reagerer på dette, fordi det ikke samsvarer med avtalen kunden inngår.

Kunden har bundet seg for et halvt år. Det er alt. Kunden har aldri gått med på noen automatisk fornyelse. Ikke ved å være passiv, nei.

Men jeg skjønner jo tegningen. Du synes gjerne kr. 3.000 er rimelig for et halvt år på nett. Uten å tenke på at neste helårs faktura er på kr. 10.000, etter at du ikke fikk med deg at de sendte sin «bordet fanger» e post en eller annen gang. Du tenkte ikke over det, fordi du aldri var forberedt på dette.

Praksisen er ikke rettslig akseptabel. En kunde som tegner seg for et halvt år, har tegnet seg for denne perioden. Det er avtalen. Da kan man ikke slenge på et år, som følge av at kunden er passiv. Dette har kunden aldri vedtatt.

Over årene har jeg hatt mange henvendelser om dette. Som ulike nettsteder benytter.

Så sender de deg gjerne en statistikk over hvor mange som har sett på nettopp ditt navn i perioden. Jeg har et nettsted selv. Så har jeg en avtale om å ha firmanavnet på et slikt firma sin søkemotor. De forteller meg at mange hundre har klikket seg videre fra deres nettsted og til din hjemmeside.

Det rare er at jeg kjenner administrator for mitt nettsted. Han kan se hvor de som titter på nettsiden min er omdirigert fra. Det er underlig at hans tall er mye lavere enn firmaet sine.

Vel, inntil videre beholder jeg min avtale for å se om det har noen effekt. Og jeg har gått med på fornyelse for både ett og to år. Fordi jeg ønsket det.

Men du som ikke ønsker det, har ingen grunn til å gå med på denne utspekulerte virksomheten.

Nettkatalog

Naboforhold

Dato:april 12, 2013

Forfatter:Vegard Austgulen

Kategorier:Fast eiendom

Kommentarer:Legg igjen beskjed

Uavklarte rettighetsforhold.

Jeg arbeider en del med fast eiendom. De ligger tett i tett. I byene er det gjerne trangt om saligheten. Hus ligger tett, og ikke alle kommer frem til egen eiendom direkte fra vei. Bilene står også tett, og ikke all planlegging ble gjort ut fra behovet for avklaring av alle rettighetsforhold.

På landet er det større areal typisk til hver eiendom, og folk har både kjørt og vandret over hverandres tomter – uten tanke for annet enn at dette var helt greit.

Men trangere blir det. Kravet til privatliv blir mer fremtredende. My home is my castle, og det som en gang var koselig passering av nabo over egen grunn, er nå blitt til sjenanse.

Jeg er stadig på ferd i by og tilstøtende områder. For å løse opp i slike konflikter. For å avklare ferdsel frem til eiendommer. Eller for å avklare behovet for biloppstillingsplass. Rett og slett for å nedtegne på papiret de rettigheter som en gang i tiden – ikke ble nedtegnet.

Med fast eiendom følger kimen til mye konflikter. Det er nært og det er knyttet til sjelen. Man skal eie sin grunn, og den skal ikke krenkes av folk som ikke har rett til det. Kanskje var det mer sånn før, at man bare lot det skje. I en slags etablert fordragelighet.

Nå er tidene helt andre. Saker og ting skal nedtegnes.

Jeg tenker at folk flest er ute etter forutsigbarhet. De vil vite. Er ferdsel over annen manns grunn for å gå, eller for å bile. Hvor mange biler skal bile.

Mennesker og naboer er ikke generelt vanskelige. Du kommer langt med litt kløkt og med et ønske om å skape forutsigbare forhold. Den som vet hva han har, klager sjelden.

Rettsighetsforhold kan være nedtegnet i avtaler. Eller til og med tinglyst. Men dette er i stor grad utelatt i tidligere tider, viser det seg. Jeg er der for å løse slike floker, snakke med partene – få dem til å ta hverandre i hånden og enes.

Men det er ikke enkelt.

Avtaler om bruk av annen manns eiendom må nedtegnes. Og bør definitivt tinglyses. Da står avtalen seg også dersom en eiendom med veirett på – selges. Ny eier kan ikke blåse seg opp, og hevde at denne ikke kjente til din veirett som nabo. Med en løselig avtale med forrige eier, kan ny eier påberope seg god tro. Så står du tilbake, uten noen veirett over den nylig solgte eiendommen.

Kall inn advokaten, når slikt er i gjære. Vi lager ikke konflikter, vi løser dem. Vil ikke i retten for enhver pris, men vil legge konflikten død. Skape fred, ikke splid. Ikke minst mellom naboer, som jo må forholde seg til hverandre i mange år fremover – og kunne hilse og ikke gå i store buer rundt hverandre.

Naboer

Mobil kriminalitet

Dato:april 10, 2013

Forfatter:Vegard Austgulen

Kategorier:Strafferett

Kommentarer:Legg igjen beskjed

Mobil kriminalitet

Det er et stadig større problem. Utlendinger har fått adgang til riket. Desto større adgang etter at man åpnet for fri flyt av EU borgere, Schengen samarbeid og det som mer er.

Vi er ikke alene i Norge, vi som vokste opp her. Det skal vi ta inn over oss, som et faktum.

Derfra får vi ta til oss et økende problem. Vinningskriminalitet, begått av personer fra andre land. Det kan være påhengere som er skrudd fast i en båt, det kan være skimming av minibanker, eller salg av smykker av det som ser ut som gull. Gjerne fulgt av en svært pågående salgsteknikk, så pågående at den ikke er lett å komme unna.

Siste aktivitet er besøk hjemme hos eldre for å hente vann til en defekt radiator. Når den gamle åpner døren, ramler folk inn og tar seg til rette. Raner de eldre. Bilen var ikke defekt.

Slik er hverdagen blitt. Man kan se det som et resultat av et åpent Europa. Eller som et signal om at andre ikke har det så godt som vi i Norge. Eller at man ikke har de samme grensene for hvordan man går frem i et fremmed land.

Slik er det blitt. Synd er det at denne aktiviteten er egnet til å lukke de grensene som er åpnet over noen tiår. I søken etter et mer samlet Europa, har man valgt en åpen linje. Tyveraid er egnet til å svekke den tillit vi skal ha til andre. At noen forgår seg, svares jo lett med å «få dem ut de der øst-europeerne».

Jeg tror det er mer komplisert. Folk stjeler. Raner. Uansett nasjon. De besøker oss, mer enn før. Vi må leve med åpne grenser, men følge mer med. Være mer vaktsomme, ta det som litt av prisen. Låse døren, ikke åpne. Være trygg.

Så må tyvene følges opp, om de blir «knepet». Raskere avgjørelser, eventuelt kombinert med utvisning, slik det i noen grad er hjemmel til.

Vi kan ikke lukke grensene helt igjen. Kreve nasjonalt slektstre for å få adgang til landet, vi må tåle besøk. Det betyr ikke at vi tar lett på det, men må se mer stort på de problemer Europa står overfor. Sette oss i en viss respekt, men ikke stenge dørene helt.

Dette er en politisk utfordring vi vil høre mye om nå. Hvordan være tilknyttet EØS og Schengen, samtidig hindre enkelte i å utfolde seg ukritisk på norsk jord. Må vi ha en vakt på hver minibank eller hver båthavn. Jeg tror ikke det.

Kan vi ha entredøren stående åpen. Jeg tror ikke lenger det.

Jeg tror vi må balansere hensynene i et større perspektiv enn det nasjonale. Dette er et problem i Europa. Man kan ønske seg tilbake til en øst vest konflikt. Da slapp man de uønskede personene. Men det er ganske kortsiktig å ville strebe bakover, når utfordringen mer går på hvordan vi vil forholde oss til en ny verden.

Mobil politikk

Mer om mine og dine barn

Dato:april 10, 2013

Forfatter:Vegard Austgulen

Kategorier:Arverett, Ekteskap

Kommentarer:Legg igjen beskjed

Dine. Mine. Våre. Oss.

Jeg ser nå en åpenbar tendens. En mengde par flytter sammen. Den ene flytter inn til den andre. Blir samboere. Eller gifter seg. Smelter sammen eiendeler og verdier. Det er et sant kaos.

Her skjer det store misforståelser. Hvor står verdiene til den det ble flyttet inn hos. Hvilke rettigheter får den som flytter inn. Blir alt vårt. Eller noe hver sitt, og noe vårt.

Dette pålegger de lykkelige en særlig plikt og litt kjedelig plikt – til å tenke seg om.

På tiden for sammenflytting, er det nok ingen tvil om hvem som eier hva. Kanskje er det og en felles tanke om hva som med tiden skal tilhøre begge.

Tiden går. Årene går. Verdiene smelter sammen.

Her er det rom for gedigne, og unødvendige konflikter. Den dagen partene står ved veis ende, og skal skille lag. Da er ikke enigheten helt den samme. Den ene la til grunn det ene. Den andre trodde det var sånn. Men de ser med ett at begge er på ulike spor.

Dette skjer der folk med en økonomi i ryggen, slår seg sammen. Det må bli bråk av dette. Totalt uten mening, fordi det kunne vært avklart fra starten.

Jeg har hatt par som besøker meg før økonomien sauses sammen. Da lager vi avtaler, som definerer hvor den enkelte står ved brudd. Dette er forutsigbart og det er noe å forholde seg til. Du kan ikke bli overrasket av noe som du skjønte. Det er andre forventninger som brister, som er kilden til det vonde i bruddfasen. Av økonomisk karakter.

Jeg anbefaler alle som skal flytte sammen å snakke om dette. Enten de skal gifte seg eller bo sammen på annen måte. Sett opp en enighet på et ark. Lag et fundament for samlivet. For det tilfelle at du blir en av den gjengen som en dag skal bryte opp.

Som advokat bistår jeg helst folk før problemet er en realitet. Men jeg bistår også de som ikke har laget seg en slik enighet. Fra den enkle brevveksling med motparten, til de mest opprivende møter i retten.

Jeg tør mene at forebyggende arbeid i første fase, gjør at tinghuset forblir et hus du bare går forbi. Svak tilrettelegging i startfasen, gjør at du en dag står i tinghuset i en vondartet konflikt.

For meg er det særlig viktig å få laget premisser for de verdier man bringer inn i samlivet. Hva slags verdier er dette. Hva er kroneverdien. Hvordan skal verdiene bragt inn fordeles ved et brudd. Eller hvordan skal verdier skapt sammen, vurderes i en bruddfase.

Jeg har mange konflikter av denne typen i mitt arbeid. De er betente og ladede med følelser. Det er ikke bare økonomi, men blir også vonde fordi det er barn involvert. Da kunne det være greit om noe av problemene var ryddet av veien – for årevis siden.

Så derfor skal du gjøre det til en god regel å legge til rette for samlivet. Slik du ville lagt til rette for andre viktige valg i livet.

Mine dine