Mine barn og dine barn
Jeg har ved en rekke anledninger fått spørsmål om dette de siste årene. Hvordan går et ektepar frem som vil bestemme noe over sine verdier, der den ene eller begge har særkullsbarn. Med det menes barn den ene har – men som de ikke har sammen.
Grunnen til dette fokus på særkullsbarn, er at de rett og slett kan være et problem hvis en av ektefellene skulle gå bort.
Det skal jeg forklare. Du kan tenke deg et ektepar med felles barn. Ektefellene har hvis den ene faller bort, rett til å sitte i uskifte med felles barn. Delingen av boet blir altså utsatt til den siste går bort. Praktisk og ganske greit å forstå.
Men så er det de ektepar som gjerne har funnet hverandre i moden alder. De har hver for seg barn fra før. De barna trenger ikke å vente, hvis mor eller far skulle falle fra. Disse barna har ingen plikt til å vente på morsarven eller farsarven. De har krav på oppgjør straks. Det finnes sånn sett ingen uskifteordning der.
Så hva gjør man.
Jeg har møtt mennesker i ulike situasjoner. For noen er det i seg selv et mål at den enes særkullsbarn ikke skal arve noe. Det er ikke mulig å gjøre barn arveløse. Da kan jeg ikke annet enn anbefale at den som ikke har særkullsbarn får særeie i alle verdier ekteparet har. Da er særkullsbarnet uten rettigheter.
Men samtidig er det en noe risikabel variant, der ektefellen uten verdier jo også ved en mulig skilsmisse – også vil stå uten verdier. Et særeie gjør ikke forskjell på skilsmisse eller død.
En mildere variant er hvis man kan få særkullsbarna til å skrive en erklæring, der det fremgår at barnet godtar at far eller mor sin ektefelle kan få sitte i et uskifte inntil ektefellen selv går bort. Barnet erklærer altså å si fra seg sin rett til straks å kreve skifte etter forelders død.
Dette er en mild og god variant. Men den har sin ene klare begrensning. Dersom særkullsbarnet er under 18 år, kan ikke barnet forplikte seg på denne måten.
Dersom barnet under 18 år skulle bli arving etter sin avdøde mor eller far, er det faktisk Overformynderiet som trer inn og ivaretar at barnet får sin foreldrearv. Først ved 18 år kan barnet si fra seg denne retten til å tre inn i arven.
Jeg synes reglene blir veldig hardhendte. De er nok gode å ha for særkullsbarn, som raskt kommer til sin arv hvis forelder dør. Men reglene er brutale mot gjenlevende ektefelle, som kan komme i en vrien økonomisk situasjon hvis makkeren skulle gå bort. Jeg forstår at loven har valgt side, og at særkullsbarna vant. Samtidig ser jeg en verden rundt meg der disse reglene skaper mye problemer og til og med skaper misnøye og konflikt mellom særkullsbarn og gjenlevende ektefelle.
Kanskje kunne reglene vært modernisert noe.