Juryen
Det objektive gjerningsinnhold. Det subjektive gjerningsinnhold. Helt greit, kan man si. Objektive straffrihetsgrunner. Subjektive straffrihetsgrunner, ja visst kan man tenke. Skyldkrav. Overlegg, forsett eller uaktsomhet. Kanskje rett og slett culpa levissima. Herlighet, nå har det gått denne advokaten til hodet.
Det har nok ikke gått meg til hodet. I stedet har jeg meldt meg på i jurydebatten. Der har vært advokater før. Jeg ser politiker og advokat Abid Raja skriver i VG den 4. Mars 2009. Han er for – og jeg er i mot.
Jeg har sittet et antall år på skolebenken. Der satt jeg for å lære. Jusstudiet var definitivt hardt, til tider sånn at man kunne gitt opp. To av årene der gikk med til å studere strafferett. Så mange begreper, så mye å holde styr på. Som du forsto ut fra min innledning, der jeg bare nevnte noen begreper fra strafferetten.
Etter skolebenken setter juristene seg i arbeid. Der dagen går med til å bruke disse begrepene. Dommere sitter gjerne i yrkeslivet i ti år før de i retten bruker sin kunnskap på mennesker. Så langt som at de da kan avsi dom om straff mot et menneske.
Det er den opplevelse jeg vil ha når jeg følger en tiltalt til retten. Han skal møte mennesker som har satt seg inn i alle de rettslige avveiningene over tid.
For så var det dette med juryordningen. Hva er det for slags skapning. Mennesker med mandat til å dømme over skyld.
Etter mitt syn er den en etterlevning av en tid da man skulle sikre folket en røst. Det var veldig bra – før. Nå er samfunnet blitt så inkluderende på alle plan, at det må være komplett unødvendig å gi folket en eksklusiv røst når det gjelder skyld og straff.
For hva får du. En gruppe mennesker som aldri skal ha tenkt en tanke om de rettslige avveininger som kreves. Mennesker som kun kan vurdere en sak etter alminnelig godt skjønn, ja visst. Men det er ikke nok for å fylle de rettslige rom.
Disse menneskene er verdifulle. Men ikke som dommere over skyld. Det er for mye ansvar å overlate til ikke fagkyndige dommere.
Så har du nærmest kronen på verket. De slipper å begrunne sine valg om skyld. Hvordan resonnerer du der du slipper å begrunne ditt standpunkt? Hvordan tenker du hvis du må begrunne hva du mener?
Juryordningen er basis for utrygghet. Den faglige utrygghet. Manglende trygghet når det gjelder at standpunkt er grundige, for det skal ikke grunngis. Det er folkets røst, men det er også det eneste det er.
Jeg kan ha en mening om mye. Bybanen for eksempel. Den burde gått der, ikke der. Burde jo gått til vest, for der bor jeg. Så kan jeg mene noe om Brann, de må spille sånn – du vet mot målet og så ballen i nettet. Tette igjen bak – ja visst – la meg vise.
Men jeg forventer ikke å bli tatt med på råd. Treneren kan sine saker. Bybanen planlegges nok slik av en grunn. Jeg holder munn. For dette kan jeg ikke nok om.
Kanskje også rettssystemet en dag legges opp slik at de som har kunnskap til å åpne munnen – kan åpne den. Hvilket utmerket godt kan gjøres med en domstol bestående av fagfolk og legfolk i samme organ. Der de avgir en stemme hver. Gjerne slik at legfolk er i overtall, men i hvert fall sånn at man kan ha en viss kontroll med at straffedommer er riktige og velbegrunnede.