Forliksrådene
Jeg har sikkert noen evner. En av dem er å finne forlik mellom folk. I den tro at rettslige problemer er noe vi ikke ønsker å bevare. Men å løse. Jeg liker det å finne løsninger. En dom er også bra, men mer uforutsigbart enn forlik.
Forlikene inngås i stor grad ved hjelp av advokat. Man tror gjerne at vi søker konflikter for enhver pris. Jeg opplever det motsatte. Vi søker løsninger. Vi er pragmatiske.
Ikke alle saker lar seg forlike uten hjelp utenfra. Det har også myndighetene skjønt. Derfor har man opprettet forliksråd i kommunene. Dette er bokstavelig talt folk som råder deg, og gjerne til å inngå forlik.
Vårt rettssystem er sånn at man ønsker flest mulig saker sendt via forliksrådene. Der sitter det kapable folk som er gode til å finne løsninger.
Min erfaring er at en hel del av de saker jeg fører, etter lovgivningen må innom forliksrådene. Ikke alle er nødt til å gå den veien, men kan sendes direkte til tingretten. Men selv i disse sakene ser jeg at forliksrådet kan ha en god funksjon. Så sender jeg likevel saken via rådet.
Hvorfor denne tiltro til de lokale ressurser?
Det svaret kan jeg gi på bakgrunn av mange møter i mange kommuner. Folk der vet at man skal være naboer også etter konflikten. Om saken gjelder en veirett, og man krangler mye – så vet forliksrådet at folk skal bo der også etter møtet. Får man ikke tvisten landet, så bevares temperaturen. Det kan komme mangt slags dommer, men konflikten blir konservert.
Jeg har møtt forliksråd som ser strengt på oss. Råd som sier at vi knapt nok får gå derfra, uten at tvisten er løst. Råd som har klare og forstandige forslag til gode løsninger. Råd som serverer kaffe og gjerne en kjeks.
Dette er fantastiske ressurser for rettssystemet. For jeg har sett folk som knapt kan hilse ankomme, og gå derfra smilende og ønske hverandre farvel. Derfor har jeg stor tiltro til forlikrådene. Ikke det at jeg alltid får det som jeg vil, men jeg er imponert over kreativiteten til denne gjengen. I vest, i sør i nord, i øst – og i sentrum av selve byen.
Konflikter kan ofte løses. Men det ser ikke sånn ut. Vi kan kjøre oss fast. Gå i en skyttergrav. Da trengs det en slags Jimmy Carter som kan stå i midten, lytte – og foreslå noe nytt. Jeg er imponert.
Har det en verdi å finne løsninger? Det er en del av en rettssosiologisk vurdering. Kan man egentlig fjerne en konflikt, ved å dømme? Vil man ikke da egentlig legge et lokk på tvisten. Vel tapte den ene og den andre vant, men er problemet strengt tatt fjernet?
Takk til forliksrådene. Dere gjør en god jobb. Og et par ting ekstra. Dere sparer folk for mye penger til dyre advokater. Og sparer domstolene for mye saker.