I pressens søkelys

Jeg har nylig hatt en sak som innebar mye søkelys mot en mistenkt. Han var politimann, og ble satt i søkelyset i forbindelse med en helt annen og langt mer alvorlig sak – enn han selv ble beskyldt for.

Politimannen var plutselig «Politimannen», han var far til «Politisønnen», han hadde «lang erfaring» og ble avbildet med ansiktet bevisst gjort ufokusert. Politimannen var mannen som hadde brukt mengder av år på å bygge seg opp tillit, og som nå indirekte ble koblet til Norgeshistoriens største sak om barnepornografi.

Han ble skildret og beskrevet. Han ble jaktet på. Han ble suspendert. I påvente av lovens lange arm som endelig skulle få ta en av sine egne. Han fikk lese om seg selv i avisen igjen og igjen, og se saken sin på TV. Han gikk kanskje og gjemte seg bak gardinene, og knapt våget gå på butikken.

Han var en av «dem», og han hadde uniform.

Men hva var det saken egentlig gjaldt. Den gjaldt en mistanke om å ha lest erotiske noveller. En mann som ikke har erkjent å ville oppsøke en eneste ulovlig tekst, men lese det som vel interesserer ganske så mange av oss.

Det sto ikke i avisen at han søkte erotiske noveller, sånne mellom voksne. Det sto ikke i avisen hvordan det skulle la seg bevise at han noen gang hadde ment noe annet. Det sto intet i avisen om at det kunne ha vært hvem som helst.

Så kan man si at pressen ikke skal opplyse alt. Dessuten selger det mer aviser med «Politimann leste sexnoveller» enn «Politmann gjorde som mange gjør».

Ikke var det så lett å følge med i hvilke beviser politiet til enhver tid satt på heller, men jeg har da fått noen innblikk via pressen. For det er der jeg også henter informasjon helt oppdatert, når jeg vil vite hva som skjer i en sak. Pressen har en lei tendens til å bli oppdatert før for eks forsvareren.

Pressen henger på oss, med sin virkelighet. Det er den som fenger mest. Den som gjerne rammer hardest, og som knuser mest. Det er den som selger mest aviser.

Men om det er en korrekt gjengivelse av virkeligheten jeg ser i pressen? Neppe, den er forvridd til tider. Det er ikke sannhetens samaritaner som forfatter tekstene der, for å si det sånn.

Intet er så gammelt som gårsdagens avis, heter det. Men jeg ser ikke at mennesket er laget slik at sinnet glemmer like fort som avisen blir gammel. Den som er eksponert på en tendensiøs måte, kan trenge årevis på å rette seg opp i ryggen og tørre se andre i øynene. Mens avisredaksjonen for lengst har glemt dine pinsler, og har funnet andre å gi seg i kast med.

Skulle det bli behov for noe gjenoppretting i ettertid, får man knapt to linjer på siste siden.