Hevd
Jeg arbeider en del med fast eiendom. I by og grend er det mangt man skal rydde opp i.
I det bildet inngår å ha vei til egen eiendom. Som bør sees som en åpenbar rett knyttet til fast eiendom, men som langt fra alltid er på plass. Dette ser jeg mye er et fenomen på landsbygden, der veirett er basert på tro og antagelser. Men ikke på faste reguleringer.
En fritidseiendom har ikke i seg selv et krav på vei. Det er noe man må skape, i praksis avtale med grunneiere man må krysse «på sin vei».
Slike veier er ikke alltid nedtegnet. Jeg vil si at de ofte ikke er nedtegnet. Men over år har folk gått der i den tro at det finnes en vei. Inntil en dag noen protesterer på bruken av veien. Det er da lett å stå sjakk matt, fordi man mangler en avtalt rett til vei.
Det er der hevd kommer inn i bildet. Dette bygger på at en bruker av vei over tid har benyttet en vei. Vanlig hevdstid er 20 år, men det krever at veien viser seg i form av en såkalt «fast tilstelning», noe som tydeliggjør i terrenget at det finnes en vei. Et fundament, gjerder, planering – noe som helst.
Dersom det er en slik ordning, så er hevdstiden 20 år. Hvis det ikke er en slik ordning, er hevdstiden 50 år.
Men så heter det at for nødvendig vei, er hevdstiden 20 år uansett. Så en nødvendig vei skal aldri trenge mer enn 20 år med hevdstid.
Det er der man står.
Så skal det skje en bruk av veien. Den skal skje i god tro, ut fra en tanke om at bruker har en adgang til å bruke veien.
Bruken du kan hevde, skal henge sammen med bruken du har stått for. Til fritid er det til fritidsformål, til bolig er det til boligformål. En veirett kan være til gange eller til ferdsel med bil, det er forskjellig.
Til sist kan du ikke hevde, hvis bruken er tålt bruk fra grunneiers side. Med det menes at dersom grunneier har ment at bruken ikke er din rett, men noe som er tålt at du brukte – kan ikke brukeren hevde. Men det må kunne bevises at grunneier anså det slik. Det holder ikke med en påstand at vi tenkte nok slik.
Skulle alt dette ligge til rette, så kan brukeren hevde. Som betyr at det skapes en veirett. En slik veirett skal ikke tinglyses, og kan heller ikke tinglyses. Den oppstår når hevdstiden er ute.
Så finnes en vei ut av dette, selv der man ikke har avtalt det. Men det beste er fortsatt å avtale veirett, fremfor å satse på hevd på sikt. Det er ikke nok å stole på et håndtrykk og gamle tiders bekjentskap.
Her trengs det nedtegnede rettigheter, og det trengs en klar markering ved at retten tinglyses på den eiendom som avgir veiretten.
Da er du trygg og da slipper du påregne konflikter i ettertid.