Gjensidige testamenter
Det hender man lager testamenter. En arvelater bestemmer i et dokument hvordan eiendeler skal fordeles etter sin bortgang. Kompliserte regler om form og dokument, men ellers greie forhold. Hvem skal ha hva etter deg.
Jeg sliter med dette fra tid til annen. Hvordan formulere seg best mulig. Hva skal til for å lage et testament som ikke kan misforstås. Så unngår vi styr i ettertid, og krangler mellom arvingene.
Så har du typisk ekteparene som lager gjensidige testamenter. Det er de som bestemmer at det de etterlater seg skal tilfalle den andre ektefellen. Men der det bestemmes hvordan arven skal fordeles etter at begge er døde.
Da har testamentet bestemmelser om at arven skal tilfalle den lengstlevende, men også bestemmelser om hvordan arven til sist skal fordeles.
Her ser jeg for meg et testament som først sender arven over til lengstlevende, men som deretter sier hvordan arven blir å dele mellom slektene etter begges bortgang.
Den som lever lengst må kunne leve. Selge sin bolig, putte pengene i banken. Bruke sine penger, leve som normalt. Fordi om den som lever lengst råder over boet, må det ikke bety en binding som skaper strenge rammer.
På den annen side er det bestemmelser i testamentet som gjelder for tiden etter begges død. Typisk slik at arven skal gå til to slekter, arven tilfaller delvis den ene slekten, delvis den andre slekten.
Lengstlevende kan etter førstes død, endre testamentet for sin egen del av boet. Om man enkelt tenker seg at lengstlevende eier halve boet, kan lengstlevende ombestemme seg for hvordan den del av boet skal fordeles.
Men den lengstlevende kan ikke rette på hva den først avdøde bestemte. Den delen av disposisjonen er låst ved døden for den første avdøde.
Dette fremstår logisk nok.
Et gjensidig testament har en grei side ved at de arver hverandre. Da føres rådigheten over sidelengs. Men så henger man altså delvis i det som er bestemt om tiden etter begges død.
Et gjensidig testament er hensiktsmessig nok. Det slår begge veier mellom ektefellene. Og det løser problemet for all ettertid.
Alternativet er at man må lage to testamenter. Den ene ektefellen bestemmer over det hun eier. Den andre lager et testament for det denne eier. De kan gjerne gi til hverandre. Men de får ikke kombinert testamentene i et fellesskap.
Testamenter er mangfoldige. I språk. I innhold. I typer. Kanskje er det et paradoks at dette er de områder der mange folk selv prøver å ”gjøre det selv”. Ikke helt heldig, når jeg ser hvor mye styr man kan lage for ettertiden – dersom det gjøres feil i utformingen av testamentet.