Dommerens telefonnummer.

Jeg jobber i en verden med mye konflikter. Stadig er folk i hverandre, med rettslige konflikter. Den ene dagen gjelder det en eiendom til noen millioner, den neste dagen en mangelfull mobiltelefon. Eller en kontrakt som kan bety et være eller ikke være for en bedrift. Konflikter kan etableres med både liten og stor økonomisk kjerne. Man er uenige.

Mye av vårt lovstoff vil aldri nå prosess, i realiteten. Det er mest egnet som kjøreregler. Derfor er det viktig med mye regler som kan fungere både veiledende og oppdragende for folket, uten at det dermed er meningen at du noen gang skal i retten med stoffet.

Som eksempel kan nevnes at det er mangler ved et par sko du har kjøpt. En velfungerende forbrukerkjøpslov er da en forutsetning for at du skal få reparert skoene, eller få deg et par nye sko. Det er neppe et tema som ressursmessig eller økonomisk er forsvarlig å føre for domstolen.

Regler kan fungere på et vis forebyggende for konflikter. Ved å regulere forhold godt, unngår vi konflikter i størst mulig grad. Som uansett ville kostet for mye.

Derfor er det mange ganger at jeg må spørre klienten om nettopp dette, er saken verdt nok økonomisk. Og det kan påvirke om man skal søke løsninger i konflikter, heller enn å prøve dem med store økonomiske utlegg. Dette kan føles bittert for den som mener å ha rett i en konflikt, at det hele skal koke ned til sakens økonomiske verdi. Men det er en realitet.

Lovgiveren har laget et eget spor og regler for saker av mindre verdi. De kalles småkravsprosess. Du skal nærmest advares og hindres fra å føre slike saker for retten. Under kr. 125.000 som tvistesum, skal du både guides via Forliksrådet, du skal forkorte rettsprosessen for tingretten, gjøre det vanskelig å anke slike saker – og på toppen skal du bare få dekket dine saksomkostninger opp til 20 % av det omstridte beløp. Reglene er nærmest fandenivoldske innstilte på at du ikke skal orke å føre saker under kr. 125.000. Da er neppe et par sko eller en mobil noe du drar for retten.

Det er de store konfliktene som er mat nok for domstolsapparatet. Det andre får dere løse på kammerset, sier lovgiveren. Det er effektivt, men det er også brutalt.

Jeg påvirkes av dette. Om noen presenterer en sak med begrenset økonomisk ramme, må jeg spørre folk om de virkelig vil ta seg råd til dette. Eller som en dommer en gang sa til meg, skal man kaste gode penger etter dårlige?

Rettssystemet vil ikke ha småsakene. De overlates til private å løse opp i, eller ved hjelp av advokater.

Skulle du få saken inn for retten til prosess, vil retten gjøre alt den kan for å mekle ut av bildet hele konflikten. Ikke minst der stridsbeløpet er lite. Skulle du komme så langt, vil du igjen føle at det beste du kan gjøre – er å forlikes. For det koster jo så mye med sak, vil man si. Alt for å hindre deg i å oppnå rett, men for å la striden smuldre opp.

Det er langt fra lovens kjøreregler til knallhard prosess. Og jeg opplever det slik at systemet helst vil unngå prosess. Ikke ta den til behandling – uten at det svinger litt av saken.

Jeg var en gang i retten med en tvist om en bruktbil. Dommeren kom inn i rommet og gav oss sitt telefonnummer. Han ba oss ringe når vi hadde nådd forlik, for det var ingen mening i å skrive dom. Fortalte han myndig. Denne historien forteller det hele. Dommerens tlf