Culpa.
Mea culpa, heter det. Jeg er skyldig. Et gammelt rettsinstitutt, som kan følges helt tilbake til Romerriket. Mange hundre år før vikingene herjet, hadde romerne vannklosett og andre avanserte innretninger – og de hadde innrettet rettsinstitutter. Som culpa.
Culpa betyr enkelt sagt skyld. Det gir uttrykk for en tanke om at den som er skyldig, er ansvarlig. Dette kobles fortsatt til norsk rett. Ikke er det en gang blitt lovfestet, for så mye betydde rettsordningene i antikken – at de fortsatt gjelder.
Culpa handler om å være erstatningsansvarlig. Den som forårsaker skade, skal dekke det tap som forårsakes. Hvis vel og merke, man har utvist noen skyld.
Jeg kan gi et eksempel fra nyere tid. Jeg leste om kvinnen som tok opphold i en campinghytte på Geilo, og ble bitt av veggdyr mens hun var der.
Det er ingen tvil om at driverne av dette overnattingsstedet, kunne ha sørget for å fjerne veggdyr. Det å drive et slikt sted gir i seg selv en oppfordring til å sørge for at det ikke er småkryp på plassen. Det er en naturlig del av de oppgaver man har, ved siden av å drive stedet i seg selv.
Jeg fikk med meg på TV at stedet hadde besluttet å refundere kvinnens overnattingskostnader, samt dekke hennes utgifter til medisinsk oppfølgning.
Dette er culpa, enkelt sagt. Driverne av campingplassen er skyldige i at det befant seg veggdyr der, og det står i sammenheng med kvinnens tap. Derfor får hun dekket sine tap ved oppholdet.
Culpa handler om risiko. Det dreier seg om en oppfordring til å reagere mot risiko. Den som ikke reagerer mot en risiko som han burde og kunne reagert mot – skal erstatte skaden som skapes.
Som eksempel at driverne av campingen kunne og burde ha forhindret utøyet i å ta bolig i sengene på campingen.
Culpa ser vi spor av ellers, også.
Jeg sto en gang i en butikk – som ung skoleelev. Det var en butikk der man solgte posters og bilder. Jeg veivet rundt meg selv med ransel på ryggen, slik elever gjerne gjør. Råket bort i et bilde, som falt i gulvet – og knuste.
Det førte til at jeg måtte erstatte de vel kr. 30 som bildet kostet. Jeg kunne og burde nok ha holdt meg litt mer i ro der jeg sto, spesielt fordi jeg hadde diger ryggsekk på.
Culpanormen følger oss på mange vis. Den rammer den som viser skyld. Som igjen er uttrykk for ikke så veloverveide handlinger, der du i ettertid kan klandres for ikke å ha passet bedre på. Fordi du kan klandres, er det rimelig at nettopp du erstatter skaden.
Det finnes andre typer ansvar. Et av disse er objektivt ansvar. Som er et ansvar vi har på visse begrensede områder. Objektivt ansvar gjør den ansvarlige ansvarlig – selv om ikke denne har utvist skyld. Det er en mer brutal ansvarsform, fordi vi ikke kan klandres. Like fullt blir vi ansvarlige.
Rettssystemet bestemmer i noen tilfeller at ansvar er objektivt. Men det er mer fra sak til sak, systemet er ikke veldig omgripende.
På noen områder er det objektive ansvaret lovfestet. Et godt eksempel er for bilansvaret. Der gjelder som et prinsipp at skader som en motorvogn forårsaker, skal dekkes av bilens forsikringsselskap. Selv der føreren ikke kan klandres for å ha gjort noe galt – men der bilen likevel har laget skade.