Strafferett

I pressens søkelys

Dato:desember 9, 2016

Forfatter:Vegard Austgulen

I pressens søkelys

Jeg har nylig hatt en sak som innebar mye søkelys mot en mistenkt. Han var politimann, og ble satt i søkelyset i forbindelse med en helt annen og langt mer alvorlig sak – enn han selv ble beskyldt for.

Politimannen var plutselig «Politimannen», han var far til «Politisønnen», han hadde «lang erfaring» og ble avbildet med ansiktet bevisst gjort ufokusert. Politimannen var mannen som hadde brukt mengder av år på å bygge seg opp tillit, og som nå indirekte ble koblet til Norgeshistoriens største sak om barnepornografi.

Han ble skildret og beskrevet. Han ble jaktet på. Han ble suspendert. I påvente av lovens lange arm som endelig skulle få ta en av sine egne. Han fikk lese om seg selv i avisen igjen og igjen, og se saken sin på TV. Han gikk kanskje og gjemte seg bak gardinene, og knapt våget gå på butikken.

Han var en av «dem», og han hadde uniform.

Men hva var det saken egentlig gjaldt. Den gjaldt en mistanke om å ha lest erotiske noveller. En mann som ikke har erkjent å ville oppsøke en eneste ulovlig tekst, men lese det som vel interesserer ganske så mange av oss.

Det sto ikke i avisen at han søkte erotiske noveller, sånne mellom voksne. Det sto ikke i avisen hvordan det skulle la seg bevise at han noen gang hadde ment noe annet. Det sto intet i avisen om at det kunne ha vært hvem som helst.

Så kan man si at pressen ikke skal opplyse alt. Dessuten selger det mer aviser med «Politimann leste sexnoveller» enn «Politmann gjorde som mange gjør».

Ikke var det så lett å følge med i hvilke beviser politiet til enhver tid satt på heller, men jeg har da fått noen innblikk via pressen. For det er der jeg også henter informasjon helt oppdatert, når jeg vil vite hva som skjer i en sak. Pressen har en lei tendens til å bli oppdatert før for eks forsvareren.

Pressen henger på oss, med sin virkelighet. Det er den som fenger mest. Den som gjerne rammer hardest, og som knuser mest. Det er den som selger mest aviser.

Men om det er en korrekt gjengivelse av virkeligheten jeg ser i pressen? Neppe, den er forvridd til tider. Det er ikke sannhetens samaritaner som forfatter tekstene der, for å si det sånn.

Intet er så gammelt som gårsdagens avis, heter det. Men jeg ser ikke at mennesket er laget slik at sinnet glemmer like fort som avisen blir gammel. Den som er eksponert på en tendensiøs måte, kan trenge årevis på å rette seg opp i ryggen og tørre se andre i øynene. Mens avisredaksjonen for lengst har glemt dine pinsler, og har funnet andre å gi seg i kast med.

Skulle det bli behov for noe gjenoppretting i ettertid, får man knapt to linjer på siste siden.

Blogg og krenkelser

Dato:april 12, 2013

Forfatter:Vegard Austgulen

Kategorier:Strafferett

Kommentarer:Legg igjen beskjed

Det offentlige rom.

Det har vært mye skriverier den siste tiden. Om jurister som ikke forstår den døyt. Der forståsegpåere forteller oss hva som er offentlig og ikke offentlig. Det hele springer ut av en blogg, der det er blitt oppfordret til å gjøre alvorlige anslag mot politifolk.

Jeg skal ikke behandle denne saken. Men jeg skal forklare hva som gjør at jurister i Lagmannsrett og Høyesterett ikke kan finne en bestemt regel overtrådt, selv der straffbare ytringer er uttalt via internett – ut fra den absurde tanke at internett ikke er i det offentlige rom.

Stikkordet er legalitetsprinsippet. Dette er et solid prinsipp, trygt forankret i rettsstaten. Som tilsier at ingen skal fengsles eller dømmes for lovovertredelser som ikke utvetydig er straffbare.

Det er lovgiver som skal bestemme hva som er straffbart. Ikke myndighetene. Heller ikke domstolen. Myndighetene skal håndheve reglene og dommerne skal dømme. Men Stortinget, det skal lage lovene.

Legalitetsprinsippet står sterkt innenfor strafferetten. Ingen skal bli offer for en reaksjon, uten at hjemmelen og regelen er sterk og klar. Vi skal ikke ha noe « det bør være sånn « avgjørelser fra norsk rett. Dette skal baseres på regler. Gitt av de folkevalgte. Ikke skapt av domstolene.

Derfor sier straffelovens § 140 at oppfordring av visse straffbare handlinger er straffbart, hvis det er fremført i det «offentlige» rom.

Men straffeloven er fra 1902. den kan lite om internett, om du forstår. Den er fortsatt ikke erstattet av en ny straffelov, selv om man har bablet om at den nok er på vei – i ganske mange år.

Hvilket betyr at domstolen må forholde seg til regler som gjelder. Ikke de som kommer. Heller ikke de vi burde hatt. Det er et enkelt prinsipp. Som baserer seg på at makten er fordelt. Ingen skal straffes uten at lovgiver har tydelig akseptert det.

Så kommer vi til dette med offentlig. Straffeloven tenker seg at det er i et trykt skrift. Internett er ikke trykt. Det er ikke et skrift. Ytringen skal også kunne fremsettes i overvær av en større mengde personer. Men da ser man for seg en forsamling, ikke enkeltstående lesere av en nettside.

Det hjelper ikke meg at redaktører og andre som vet best synes at internett er offentlig. Videre hjelper det ikke at de samme synes at det ligner veldig. Og at de synes at mange som leser en blogg, er en stor forsamling folk.

For domstolen skal ikke tøye strikken og skape nye regler. Den skal vente til lovgiver gir nye regler. Domstolen skal ikke hoppe av gårde i sin egen verden, den skal forholde seg til lovgiveren. Det er derfra reglene skal komme. Og tusen takk for det.

Etter mitt syn er det total mangel på forståelse for rettssamfunnet, når man kritiserer domstolen for å misse poenget her. Domstolen gjør det som er korrekt. Kanskje har den lyst til å gå egne veier. Men det skal den ikke. Det ville være på sikker vei mot en rettslig avgrunn.

Det er mulig at synserne skal fortsette å synse. Mens juristene skal følge systemer. Den som skal på banen er lovgiver. Som etter hvert kan lage regler tilpasset at internett er kommet.

Så kan bjellen havne der den bør havne. Jeg hørte forresten at prosessen med nye regler er fremskyndet. Noen har tatt poenget.

Offentlig

Mobil kriminalitet

Dato:april 10, 2013

Forfatter:Vegard Austgulen

Kategorier:Strafferett

Kommentarer:Legg igjen beskjed

Mobil kriminalitet

Det er et stadig større problem. Utlendinger har fått adgang til riket. Desto større adgang etter at man åpnet for fri flyt av EU borgere, Schengen samarbeid og det som mer er.

Vi er ikke alene i Norge, vi som vokste opp her. Det skal vi ta inn over oss, som et faktum.

Derfra får vi ta til oss et økende problem. Vinningskriminalitet, begått av personer fra andre land. Det kan være påhengere som er skrudd fast i en båt, det kan være skimming av minibanker, eller salg av smykker av det som ser ut som gull. Gjerne fulgt av en svært pågående salgsteknikk, så pågående at den ikke er lett å komme unna.

Siste aktivitet er besøk hjemme hos eldre for å hente vann til en defekt radiator. Når den gamle åpner døren, ramler folk inn og tar seg til rette. Raner de eldre. Bilen var ikke defekt.

Slik er hverdagen blitt. Man kan se det som et resultat av et åpent Europa. Eller som et signal om at andre ikke har det så godt som vi i Norge. Eller at man ikke har de samme grensene for hvordan man går frem i et fremmed land.

Slik er det blitt. Synd er det at denne aktiviteten er egnet til å lukke de grensene som er åpnet over noen tiår. I søken etter et mer samlet Europa, har man valgt en åpen linje. Tyveraid er egnet til å svekke den tillit vi skal ha til andre. At noen forgår seg, svares jo lett med å «få dem ut de der øst-europeerne».

Jeg tror det er mer komplisert. Folk stjeler. Raner. Uansett nasjon. De besøker oss, mer enn før. Vi må leve med åpne grenser, men følge mer med. Være mer vaktsomme, ta det som litt av prisen. Låse døren, ikke åpne. Være trygg.

Så må tyvene følges opp, om de blir «knepet». Raskere avgjørelser, eventuelt kombinert med utvisning, slik det i noen grad er hjemmel til.

Vi kan ikke lukke grensene helt igjen. Kreve nasjonalt slektstre for å få adgang til landet, vi må tåle besøk. Det betyr ikke at vi tar lett på det, men må se mer stort på de problemer Europa står overfor. Sette oss i en viss respekt, men ikke stenge dørene helt.

Dette er en politisk utfordring vi vil høre mye om nå. Hvordan være tilknyttet EØS og Schengen, samtidig hindre enkelte i å utfolde seg ukritisk på norsk jord. Må vi ha en vakt på hver minibank eller hver båthavn. Jeg tror ikke det.

Kan vi ha entredøren stående åpen. Jeg tror ikke lenger det.

Jeg tror vi må balansere hensynene i et større perspektiv enn det nasjonale. Dette er et problem i Europa. Man kan ønske seg tilbake til en øst vest konflikt. Da slapp man de uønskede personene. Men det er ganske kortsiktig å ville strebe bakover, når utfordringen mer går på hvordan vi vil forholde oss til en ny verden.

Mobil politikk

Legmann i rettspleien

Dato:april 8, 2013

Forfatter:Vegard Austgulen

Kategorier:Prosess/domstol, Strafferett

Kommentarer:Legg igjen beskjed

Kan faget få være i fred

Det er oppriktig irriterende. Når retten gjør noe som er direkte i strid med lovverket. Det er ikke mindre irriterende når det ikke er fagfolk som gjør det. Nei, hvorfor skulle man tolerere feil, og hvorfor skulle man la ikke kvalifiserte få bestemme i rettssystemet.

Tenk deg at du skulle til doktoren. Du kom inn på kontoret. Legen kikket på deg, vurderte. Tenkte noen tanker og forklarte deg hva som feiler deg. Så kom det to personer inn i rommet, uten hvit frakk, hentet ute på gaten – to tilfeldige. Disse to mente at legen nok tok feil. Du fikk en ny vurdering av disse tilfeldige, og gikk hjem.

Eller tenk deg at du en dag skal søke annen faglig kompetanse. Fra noen som virkelig kan sitt fag. Så ramler det inn to personer som ikke kan faget, og overstyrer fagpersonen.

Det er jo absurd. En lege skal gi råd innen medisin. En murer han murer. En økonom kan økonomi. Det skal de gjøre uten å bli forstyrret.

Men i jussens verden, der er det annerledes.

Jeg var nylig i en sak. Klienten skulle ha sin straff. Men han skulle også ha et fradrag, sa loven. Jeg skal ikke gå inn på hvorfor, men fradraget det skulle han ha.

Dommeren utdannet gjennom seks år sa seg enig. Loven sa seg enig. Stortinget sa seg enig. Hele systemet mente det var rett. For vi bygger på folkesuverenitet her til lands, ut av folket får du lovgivningen. Og den skal vi respektere.

Men nei. For i retten satt det to meddommere som ikke syntes at det skulle gjøres fradrag. Til tross for at rikets høyeste konstitusjonelle organ sier det.

Meddommere er ikke faglærte. Men har makt. Jury er ikke faglært, men har makt. Innen jussens verden har vi en eller annen misforstått ide om at vi må holdes under kontroll av folket. Mens det vi ser er til tider rettsavgjørelser som direkte er i strid med folkeviljen.

For meg er det ikke essensielt at folk flest skal avsi dommer. Rettsmøter er åpne og kan kontrolleres av folk. Dommer leses og kan leses til og med av politikere. Om man ikke liker utviklingen i rettspleien, kan lovgiver gi klarere lovregler.

For meg har utdannelsen en betydning. Ja, jeg har lært at lover må tolkes. Men jeg har også lært at man ikke kan sette til side en lov. Gjerne tøye den, men ikke sette den ut av spill. Det er ikke opp til deg og meg hvordan vi regulerer samfunnet, det skal skje i respekt for lovgiver.

Dette plager meg. Jeg synes ikke at legen skal bli irettesatt av folk flest. Heller ikke skal revisorens anmerkninger overstyres av en privatperson. Men så tør jeg også be om at juristen får ha faglig kontroll på sitt fag. Er det for mye å be om?

Legmann

22 juli

Dato:april 8, 2013

Forfatter:Vegard Austgulen

Kategorier:Prosess/domstol, Strafferett

Kommentarer:Legg igjen beskjed

Hvem måtte gå?

Noen måtte gå. Etter at 22 juli kommisjonen avga sin utilslørte rapport, ble det klart at mye ikke fungerte helt optimalt denne julidagen i fjor. Det var vel generelt ganske mye som ikke fungerte. Åpenbare glipp og feilvurderinger gav uheldige utfall, eller skal vi si at mangelen på inngrep hindret ikke en tragedie.

Men hvem skal gå?

I skrivende stund er politidirektøren gått av. Det er ikke i seg selv en rettslig plikt han hadde, men en vurdering han selv gjør og begrunner. Det kan være han blir helt feil mann til å trekke seg, som hadde noen uker i sjefsstolen da hendelsen inntrådte. Men rettslig var han ikke forpliktet til dette.

Arbeidsgiveren hadde heller ikke uttrykt seg på en måte som skulle gi ham noen oppfordring til å tre av. Men det er et modig valg, og vil paradoksalt nok løse noen floker.

For at noen går er et tegn på opprydning. Nye koster er ikke alltid de som koster best. Men de koster på en annen måte. Det er hva folket kan trenge, en ny og annen kost. Eller flere koster.

Statsministeren kunne ha gått. Men heller ikke han har noen rettslig plikt til dette. Som politisk valgt statsminister for en flertallsregjering, er det ingen makt som kan vippe ham av. Uten at han selv vil det.

Det er mindretallsregjeringer som sitter utrygt, der man har trådt feil. For da kan flertallet i Stortinget erklære mistillit mot regjering eller enkelte ministre, og derved pådra noen en plikt til å fratre.

Men en statsminister med flertallet i ryggen, kan ikke med makt settes ut av spill. Det er et valg han selv tar. Jeg ser at han valgte å bli på sin post.

Så ingen går nå – ut fra en rettslig forpliktelse. Men samtidig vil noen gå, eller omplasseres i det minste. Systemet er i desperat trang etter fornyelse. Det skal synes at man tar sine grep. Det at de ansvarlige for sikkerheten mener at de har sett et nytt lys, er ikke i seg selv godt nok til å skape tiltro. Man vil se nye ansikter, før opinionen roer seg.

Dette er mer politikk enn det er jus.

Politidirektøren løste noe av dette ved å fratre. Storberget har også løst noe av dette ved å gi seg. Det er ikke dermed sagt at det er de rette som går, men noen går. Skinnet av fornyelse åpner seg.

Men det er fint lite rettslige forhold i dette. Det er politiske vurderinger. Det er skjønn. Det er private overveielser.

Det var mye som gikk galt denne julidagen når samfunnet skulle tre inn. På flere nivå ble rene feil gjort. Systemet besto ikke helt prøven. En statsminister kan ikke direkte hjelpe dette, en politidirektør med noen uker på jobb – kunne ikke klart det. Men svikten gis et ansikt utad, og fornyelsen som kommer skal bygge opp tillit og skape et bedre system.

Hvem måtte gå

Pizza og bevis

Dato:april 7, 2013

Forfatter:Vegard Austgulen

Kategorier:Prosess/domstol, Strafferett

Kommentarer:Legg igjen beskjed

Grandiosa til kvelds. .

Det brant i Skuteviken. En ung mann skulle lage sin Grandiosa. Slik mange før ham har tilberedt Norges ukronede nasjonalrett. I stekeovnen.

Du kjenner fremgangsmåten. Den harde pakken. Pizza ut av plastikken, ikke særlig innbydende. Etter noen minutter den herligste, velduftende pizza. Hvis du har sansen for frossen pizza, mener jeg. Neppe Hellstrøm-mat, men slikt som gjør seg en kveld etter tur på byen.

Slik gjorde han det. Pizza i ovnen. Sette gradene. Så sovnet han en stund, hadde vekkerklokken på.

Men så brant huset ned. Og hans pizza fikk skylden. Med ett sto han tiltalt for hendelsen, og skulle svi for sin uforsiktige omgang med brannfaren. En pizza begynte det med, resultatet var grufullt.

Det pussige skjedde – mannen ble frifunnet. Blankt. Til tross for at påtalemyndigheten ikke var i den ringeste tvil. Hans pizzasteking ledet til katastrofen. Det var utvilsomt slik. Like fullt frifant retten ham.

Hvordan er det mulig. Kan man se det som et sunnhetstegn. At retten sikrer at feile avgjørelser ikke tas. Sånn at retten blir en trygghet i så måte.

Jeg synes ikke det er sunt. For her hadde påtale satset alt på en eneste løsning. En mann stekte sin pizza. Et hus brant ned. Da setter man et likhetstegn mellom de to, og saken er løst. Utvilsomt, hvis man ikke åpner øynene for andre løsninger.

Forsvarerne skal ha ros i denne saken. For de trodde ikke på den enkle løsningen. Og de leiet inn andre branntekniske eksperter, som slo fast at det fantes andre mulige årsaker til at brannen oppsto. Og de sa at den årsaken påtale viste til, rett og slett ikke var så sannsynlig.

Så hva er det som skjer. Satser man alt på ett kort. Ja, man gjør det. Åpner ikke for alternative tanker. Så er det opp til forsvaret å finne andre løsninger, andre teorier.

Jeg synes ikke at dette er betryggende. Et forarbeid til en rettssak skal være betryggende, og vise forhold som både talte for og i mot pizzamannen. Han fikk sin dose mot, men måtte selv lage sine argumenter for.

Slik gikk det med den ulykkelige Grandiosa-tilhenger. Han skulle ha seg en matbit. Det førte til stor skade på viktig bebyggelse, kort vei fra mitt kontor her ute i sjøkanten.

Vi kikker utover en kald byfjord, og ser tilbake på et år med fine innspill fra dere lesere, og den gode følelsen det gir å formidle jussen til byen. Nå er tiden inne for å hvile litt noen dager, før 2011 melder seg for fullt.

Jeg ønsker dere alle en riktig God Jul og et Godt Nytt År.

Grandiosa

Strafferettslig tilregnelighet

Dato:april 7, 2013

Forfatter:Vegard Austgulen

Kategorier:Prosess/domstol, Strafferett

Kommentarer:Legg igjen beskjed

Syk eller frisk

Det er store rom for tanker i avisene for tiden. Det norske rettssystemet er utfordret. Terroristen er funnet utilregnelig.

En politiker sier han helst skulle sett at gjerningsmannen ble funnet tilregnelig. En annen sier at mannens politiske standpunkter er redusert til en sykdom. Folk er fortørnet over at en mann som har gjort så mye galt – kan slippe unna.

En reaksjon bygger på en respons mot det kriminelle sinnelag. Tanken er at handlingen i seg selv ikke besvares, men selve de refleksjoner som gjerningsmannen hadde i seg da handlingen ble begått.

Derfor vil et overlagt drap straffes strengest. Det er planlagt. Et forsettlig drap i midten. Det er med vilje, men ikke planlagt. Et uaktsomt dras straffes mildest, det er ved uhell at drapet inntrer. Men alle tre er drap, likevel med ulik reaksjon. Fordi vi ikke rammer drapet i seg selv, men sinnelaget.

Slik er det også åpning for at sykdom må tas i betraktning. Sykdom er ikke mitt spesialfelt, det overlater jeg til de fagkyndige. Men grunntanken i rettssystemet, er nok at med et sykt sinn er man ikke i stand til å ha det kriminelle sinnelag som strafferetten forutsetter.

Visst er handlingen totalt uriktig, men sykdom innvirker på sinnets evne til å overveie – og til å bevisst gjøre et valg av sine handlinger. Sykdommen blir etter mitt syn noe som gjør at det kriminelle tilsnittet svekkes.

Handlingen i seg selv er grufull. Men den som handler, gjør det ut fra en sykelig basert tilstand.

Vårt rettssystem er heldigvis så verdig, at det trekker inn en slik vurdering. Folk må vurderes ulikt. Vilje betraktes strengere enn uhell. Frisk betraktes strengere enn syk.

Men egentlig er det ikke meningen å la den syke slippe unna. Han må kun betraktes på en annen måte. Sykdommen er det som ligger bak, derfor må sykdommen behandles. Det sinn som ikke har kunnet reflektere influert av sykdom, skal ikke kastes i fengsel. Fordi det bør være sånn.

Jeg er direkte sjokkert av de rørete utsagn som er kommet fra politisk hold i denne fasen. Fra den rødeste til den blåeste. Ingen har skjønt hva dette egentlig dreier seg – syk eller frisk. Vi må ha andre briller på.

Så blir dette kokt ut i en slags suppe der gjerningsmannen har lurt de fagkyndige til å tro han er syk. Eller at fagrapporten skal settes til side av en kommisjon eller en domstol. Alt ut fra en grunntanke at en så uhyrlig handling i seg selv, ikke kan være syk.

Jeg for min del ligger lavt i terrenget. Jeg kan litt av hvert. Men ikke psykiske begreper og diagnoser. Rettssystemet er der for å regulere samfunnets svar, ikke for å tilfredsstille politikere som har mistet sitt fotfeste i en vestlig orden.

Jeg stoler på systemet. Vi bør være stolte av et system som dette.

Frisk eller syk

Låste dører

Dato:april 7, 2013

Forfatter:Vegard Austgulen

Kategorier:Strafferett

Kommentarer:Legg igjen beskjed

Øst Europa på besøk

Øst-europeiske bander

Jeg leste nylig i Bergens Tidende en reportasje eller to – om tyveribander fra Øst-Europa. Jeg har vel delvis hatt mitt virke innen denne «sporten», men mer på forsvarersiden. Om du forstår.

Jeg kan utmerket godt forstå den indignasjon som brer seg i det norske samfunn. Som delvis er selvpåført, eller sagt på en annen måte – som vi må verne oss bedre i mot.

Vårt samfunn er åpent. Om vi skal fortolle store partier med varer profesjonelt, gjøres det ved at vi melder varene selv til fortolling. Om vi har penger å beskatte, er det vi som skal si fra. I et kjøpesenter forventes at vi tar varer fra stativet utenfor butikken, bærer det inn i butikken – og betaler. Et vidunderlig system, etablert over flere hundre år – åpent og ærefylt. Vi unngår mistenkeliggjøring og viser hverandre tillit. Unngår stålggjerder og alarmer, mistenksomme blikk.

Men det var før EU samarbeid åpnet noen kanaler østover. For der har man ikke samme tillits-tradisjon. Der har man elendig økonomi, dårlige forhold – og en åpen ferjelinje til Skandinavia.

Det er en slags moderne utgave av det forjettede land.

Så kommer tyvene langs med vår egen landsbygd. Vi vet ikke hvor de kommer fra, men mistanken kastes østover. De stjeler i store mengder, nærmest på autopilot. De stjeler på samme måte. Gjerne ekstravagante trekk, som ikke å gå inngangsdøren til butikken – men gjennom taket. De stjeler ikke noen pakker tobakk – de tar alt og gjerne safen med.

Tyvene kan godt være norske, de. Fordi bevisene gjerne mangler. Ingen tyv etterlater seg visittkort. Det er forhold som modus som gjerne skiller dem ut. Spesielle biler, særlig utseende og annet som folk legger merke til. Men det er liksom ikke fiks ferdige beviser for hvilken nasjonalitet tyvene hadde.

Norsk landsbygd og by kan oppleve at ikke bare èn, men kanskje hundre påhengsmotorer forsvinner på samme tid. Ikke en butikk mister sin tobakk, men alle i bygda samme natt. Da er det jo lett å tenke modus, og se bort fra norske lovbrytere. Det er nøkternt, ikke fremmedfiendtlig.

Spesielt siden det er observert en og annen mistenkelig fremmed bil i egnen siste tiden. Jeg kan forstå at dette ikke er behagelig for utlenlandske som er i Norge i legalt ærend, fokus blir rettet mot fremmede i slike situasjoner. Og det er forståelig.

Hva kan vi gjøre med dette. En revolusjon i sikring av bevis kunne tenkes. Vakthold på hvert minste sted et annet tiltak. Alarmer i alle bygninger et tredje. Men koselig er det bokstavelig ikke.

Jeg tror vi skal erkjenne at Europa er større enn Norge. Videre at ikke alle folk har tatt del i vår trygge tradisjon, og utviklet et samfunn der dørene kan stå åpne – uten at fremmede plutselig står i vindfanget ditt.

I den erkjennelsen skal vi starte med å låse døren. Vi skal rydde bilen for verdisaker. Sikre båten så godt vi kan. Sette alarmer på forretningsbygg, men ikke nødvendigvis gjerde det inn.

Vi må ta våre forholdsregler. Fordi velferden er ulikt fordelt, og fordi vårt samfunns «egenmeldingsideal» ikke holder overfor reisende folk som er i beit for penger.

Så skal vi nok få det til.

Straffesakens gang

Dato:april 7, 2013

Forfatter:Vegard Austgulen

Kategorier:Prosess/domstol, Strafferett

Kommentarer:Legg igjen beskjed

Det har vært kalde dager i Bergen siste ukene. Tøffe tak i forhold til hva vi er vante til. Jeg kan vel neppe høres med at jussen varmer i sånne stunder, men jeg skal prøve å skape litt trivsel med nye innlegg også i det nye året. Bergen Byavis har mange lesere, og over årene har jeg møtt mange av dere. Det gleder meg.

Jeg har fulgt en straffesak de siste dagene. Den har dreiet seg om litauiske statsborgere som har besøkt Norge. Det i seg selv lager kanskje fordommer. Tiltalt ble de reisende også etter hvert. Ikke bare for å besøke Norge, men for å gjøre kriminalitet.

Dette kunne vært hvilken som helst sak, for jeg skal snakke om hvordan en straffesak føres for retten. Min sak er derfor kun et eksempel.

Det er aktor som i realiteten fører straffesaken. Han er påtalemyndigheten. Har tittel typisk som politiinspektør. Kommer til retten med det vi kaller en tiltalebeslutning, det dokument retten trenger motta for å sette av tid til en sak.

Aktor søker domfellelse, som betyr en straff av en viss lengde.

Vi forsvarere skal forsvare. Ikke alltid benekte eller vri oss unna, men belyse på beste vis for den tiltalte. Vi er på den andre siden av rettssalen, og snakker altså på vegne av den tiltalte.

Så er det dommerne. Det er tre av dem i tingretten. De sitter litt høyere enn oss andre og har oss på sine høyre respektive venstre side.

Aktor, forsvarer og en av dommerne bærer kapper. De to meddommerne av folket, bærer ikke kapper.

Saken tar form ved at aktor holder innledning, der saken legges frem.

Dernest gir tiltalte en grundig og gjerne god forklaring.

Til sist er det vitnene som skal avgi forklaringer.

Alle forklaringer som blir gitt kan gis på spørsmål fra alle i salen. Men vi spør ikke i munnen på hverandre. Først dommeren, så aktor og til sist forsvarer. Det er en grei fremgangsmåte.

Etter at saken er ferdig avsluttet med vitnene, skal vi oppsummere. Det er da vi skal gi en flammende prosedyre. I skrivende stund er jeg på vei til retten straks for å prosedere. Man blir litt nervøs, litt konsentrert og litt klar for å komme i gang. Det er alvor, men samtidig også der man som forsvarer virkelig kan få vist at man bryr seg om å forsvare den tiltalte. Og det føles nok også godt for den tiltalte å høre prosedyren.

Etter prosedyrer faller vi litt sammen. I mål etter mange timer. Dommen kommer dernest noen dager senere. Og saken er sluttført.

Dato:april 7, 2013

Forfatter:Vegard Austgulen

Kategorier:Strafferett

Kommentarer:Legg igjen beskjed

Bruk av varetekt

Jeg ser og du ser at fra tid til annen blir folk satt i varetekt. Der sitter de uten å ha blitt dømt, men i påvente av at noe skal skje i en straffesak.

Noen sitter der mens en sak etterforskes. Bevis skal sikres. Andre igjen sitter der fordi det er trolig at de kan begå nye straffbare forhold om de løslates. Dette er to hovedgrunner til bruk av varetekt.

La en sak være klar. Varetekt er ikke en dom. Det er ikke en gang nødvendig å ta stilling til om du kan bli dømt for det du er mistenkt for av ulovligheter.

Kravet etter straffeprosessloven er bare det at du kan med skjellig grunn mistenkes. Som kan bety noe mer enn 50 % mistanke, ikke noe mer. Det er nok til å bli satt i varetekt. I tillegg kommer f eks et krav til at politiet skal få sikre bevis eller at det skal sikres at du ikke gjør ”mer gale”.

Vel, det var ikke hva jeg ville snakke om helt. Men en annen side av dette.

Nemlig det forhold at jeg synes bruken av varetekt er mye for omfattende her til lands. For den som har sett filmen ”I Fars Navn”, vil det demre at denne handlet om bruk av varetekt overfor det som den gang var mistenkt å være terrorister i England. Konkret var det knyttet til bruken av varetekt over en lengre periode uten grundig vurdering fra rettens side.

Hva har så terrorisme og England med dette å gjøre som gjelder oss. Jo, det gjelder den terskel vi legger for å bruke varetekt.

For meg er det helt klart slik at det å ta bort frihet skal man helst unngå. Der starter det. Men hvis det er helt nødvendig, skal man ta frihet. Selv der det ikke foreligger dom. Bare da kan det forsvares.

Men jeg synes nok å legge merke til en litt sterk pågåenhet så langt gjelder påtalemyndighetens interesse i å benytte varetekt. Listen legges lavt, folk settes i fengsel – så tar vi oppgjøret etter hvert.

Jeg tenkte kanskje at oppgjøret helst skulle skje gjennom en straffedom, og ikke sånn på forhånd.

Jeg ser det også på noe annet og pussig noe. Varetekt kan benyttes opp til fire uker ad gangen. Gjerne mindre. Slik at inngrepet blir minst mulig. Hvordan har det seg da at jeg knapt aldri har vært i retten uten at det er snakk om fire ukers varetekt. Hvorfor er det så vanskelig å be om to uker?

Jeg ser at domstolen skal holde kontroll med bruken av varetekt. Men også domstolen kan i noen grad bli påvirket av de rundt seg. Ved at påtalemakten legger listen lavt, blir praksisen sakte endret. Folk fengsles for ikke så mye alltid, og gjerne for lengre perioder.

Jeg er noe kritisk, og la meg forklare hvorfor. Rettssystemet bygger på en tanke om at den kun kan dømmes til straff som er bokstavelig talt dømt. Den har fått sine beviser vurdert. Har kommet til orde og fått hele saken bredt ut.

En slik trygghet får man ikke ved bruken av varetekt. Det er en mer summarisk saksbehandling med frihet borttatt i andre enden. Men uten samme sikkerhet for at forhold er godt nok vurderte.

Det er ekstra rart hvis du en kveld ser filmen ”I Fars Navn”, og reflekterer over at vi ikke har den type terrorisme å hanskes med foran retten i Norge. Takk for det. Men de prinsippene den filmen handlet om, de synes fortsatt ikke godt ivaretatt – heller ikke hos oss.