Jeg ser at den dyktige politimann og jurist, politimester Gudmundsen i Bergen, foreslår å opprette en spesialgruppe for etterforskning av de tyngste kriminalsakene.

Han gjør imidlertid den feil at han foreslår gruppen ledet av en jurist.

Det skal ikke gå upåaktet hen. Det i seg selv å sette jurister i ledelsen ved Hordaland politikammer, er problematisk fra starten. Jeg minnes selv min tid der inne, som påtalejurist – det å jobbe seg fra snørrunge via jurist og til å bli påtaleansvarlig – det satt langt inne for enkelte i politietaten. Det å lytte til ham nærmest utenkelig. Det er den mest lukkede og avvisende plass jeg noensinne har arbeidet, når det gjelder andre yrkesgrupper. Jeg jobbet senere i Tolletaten, som tok i mot juristene med åpne armer. Kontrasten var gedigen i forhold til den surmuling man merket i politiet.

Men så er det en gang slik at politiarbeidet stopper liksom litt opp, uten at påtale bringer sakene videre. Man kan få vel mange arrestanter å ta vare på, hvis man ikke får dem gjennom systemet.

Så tenker den dyktige politimester at en jurist skal lede gruppen. Jeg er ikke uforberedt på bråk. Det å sette jurister med seks års utdannelse i juridiske fag i ledelse, det er politifaglig utenkelig i strafferettslig sammenheng. Tanken blir avvist av politiets representant, som uttaler seg i dagens BT.

Han tar likevel premien for minst treffende argumentasjon noensinne. En begrunnelse som i seg selv viser at man ikke har satt seg inn i strukturen i sitt eget nærmiljø.

For den godeste talsmann forklarer at man skulle holde juristene utenom. Han om det, politimesteren har muligvis mer tillit til de som har studert ved Universitetet innenfor en flere tusen år gammelt tradisjon. Men det å tale jussens fagre sider ved et politikammer, det er en utfordring jeg ikke tar på meg.

Videre forteller politiets mann at man skal sikre uavhengighet mellom påtale og politi. Videre viser han til at påtale er organisert under riksadvokaten, mens politi er under politidirektoratet.

Jeg er imponert, intet mindre.

Argumentasjonen er fascinerende. For jeg er helt enig i at påtale skulle ha vært uavhengig, og da ville han hatt et poeng.

Men i Norge har man valgt den modell at man har blandet politi og påtale ved politidistriktene. Hele argumentet for at det skal være et skille mellom disse som arbeider sammen, forsvinner i det øyeblikk man blander begge fag under samme tak.

Påtale og politi er under samme tak. Da er det ikke et argument at man skal ha en politifaglig leder for denne straffegruppen. Man skal ha den som er best kvalifisert til å lede helheten, som er en blanding av politifag og rettslige fag.

Jeg vil snu det på hodet, og ikke en gang anse politipersonell kvalifisert til knapt den minste rettslige vurdering. Men den brave leder for politifolkene, synes åpenbart det er greit nok. For en polititjenestemann kan visstnok lede gruppen.

Til sist. Jeg ville snudd det hele tvert rundt. Hadde det vært opp til meg, hadde påtale fullstendig vært skilt ut fra politiet. Videre hadde jeg sørget for at politiet ved ethvert skritt av strafferettslig eller prosessuell art – måtte konsultere påtalemyndigheten som skulle vært plassert i en annen bygning.

Jeg hadde fjernet nærheten, og skapt den avstand det burde være mellom gruppene – og besørget kontroll på den måten med politiets strafferettslige arbeid.

Slik man har det i en rekke moderne land allerede.