Statsrettslige tema

Påtale og politi – stadig i konflikt

Jeg ser at den dyktige politimann og jurist, politimester Gudmundsen i Bergen, foreslår å opprette en spesialgruppe for etterforskning av de tyngste kriminalsakene.

Han gjør imidlertid den feil at han foreslår gruppen ledet av en jurist.

Det skal ikke gå upåaktet hen. Det i seg selv å sette jurister i ledelsen ved Hordaland politikammer, er problematisk fra starten. Jeg minnes selv min tid der inne, som påtalejurist – det å jobbe seg fra snørrunge via jurist og til å bli påtaleansvarlig – det satt langt inne for enkelte i politietaten. Det å lytte til ham nærmest utenkelig. Det er den mest lukkede og avvisende plass jeg noensinne har arbeidet, når det gjelder andre yrkesgrupper. Jeg jobbet senere i Tolletaten, som tok i mot juristene med åpne armer. Kontrasten var gedigen i forhold til den surmuling man merket i politiet.

Men så er det en gang slik at politiarbeidet stopper liksom litt opp, uten at påtale bringer sakene videre. Man kan få vel mange arrestanter å ta vare på, hvis man ikke får dem gjennom systemet.

Så tenker den dyktige politimester at en jurist skal lede gruppen. Jeg er ikke uforberedt på bråk. Det å sette jurister med seks års utdannelse i juridiske fag i ledelse, det er politifaglig utenkelig i strafferettslig sammenheng. Tanken blir avvist av politiets representant, som uttaler seg i dagens BT.

Han tar likevel premien for minst treffende argumentasjon noensinne. En begrunnelse som i seg selv viser at man ikke har satt seg inn i strukturen i sitt eget nærmiljø.

For den godeste talsmann forklarer at man skulle holde juristene utenom. Han om det, politimesteren har muligvis mer tillit til de som har studert ved Universitetet innenfor en flere tusen år gammelt tradisjon. Men det å tale jussens fagre sider ved et politikammer, det er en utfordring jeg ikke tar på meg.

Videre forteller politiets mann at man skal sikre uavhengighet mellom påtale og politi. Videre viser han til at påtale er organisert under riksadvokaten, mens politi er under politidirektoratet.

Jeg er imponert, intet mindre.

Argumentasjonen er fascinerende. For jeg er helt enig i at påtale skulle ha vært uavhengig, og da ville han hatt et poeng.

Men i Norge har man valgt den modell at man har blandet politi og påtale ved politidistriktene. Hele argumentet for at det skal være et skille mellom disse som arbeider sammen, forsvinner i det øyeblikk man blander begge fag under samme tak.

Påtale og politi er under samme tak. Da er det ikke et argument at man skal ha en politifaglig leder for denne straffegruppen. Man skal ha den som er best kvalifisert til å lede helheten, som er en blanding av politifag og rettslige fag.

Jeg vil snu det på hodet, og ikke en gang anse politipersonell kvalifisert til knapt den minste rettslige vurdering. Men den brave leder for politifolkene, synes åpenbart det er greit nok. For en polititjenestemann kan visstnok lede gruppen.

Til sist. Jeg ville snudd det hele tvert rundt. Hadde det vært opp til meg, hadde påtale fullstendig vært skilt ut fra politiet. Videre hadde jeg sørget for at politiet ved ethvert skritt av strafferettslig eller prosessuell art – måtte konsultere påtalemyndigheten som skulle vært plassert i en annen bygning.

Jeg hadde fjernet nærheten, og skapt den avstand det burde være mellom gruppene – og besørget kontroll på den måten med politiets strafferettslige arbeid.

Slik man har det i en rekke moderne land allerede.

Regjeringsforhandlinger

Siden 1884 har Norge bekjent seg til den såkalte parlamentarismen. Den legger klare føringer for hvilken regjering vi nå skal få.

Historisk – og før 1814 – var det slik at Kongen valgte sitt råd. Hvilket betydde at det var Kongen som valgte ut medlemmene i regjering.

Den dag i dag har ikke Kongen den rollen.

Det er slik at parlamentarismen innfører en ordning, der en regjering sitter på Stortingets nåde. Det vil si at en regjering trenger nok støtte i Stortinget, til ikke å risikere at noen uttrykker manglende tillit mot den.

Det er en måte Stortinget kan knekke en regjering på. Ved mistillitsvotum. Det er en tanke om at et flertall på tinget bestemmer at de mangler tillit til regjeringen.

Dersom regjeringen har flertall, unngår man en slik risiko.

Dersom regjeringen ikke har flertall, må den alliere seg med mange nok partier til å unngå faren.

Sagt litt enkelt må en regjering sikre seg parlamentarisk grunnlag, slik at den ikke risikerer å bli kastet.

En flertallsregjering unngår dette. En mindretallsregjering sitter under mer fare, men kan ha avtaler med andre om å støtte seg til disse. For derved å unngå mistillit.

En fireparti regjering sitter derfor mest stødig. Men den er også mest miks av lyster og dermed ikke rom for alle – hele tiden. En toparti regjering er det mer kraft i, men den sitter mer farlig.

Kongen pekte før ut sitt råd. Det gjøre han ikke lenger.

Det Kongen gjør er å ta i mot råd fra avtroppende sjef, Stoltenberg, om hvem han bør oppsøke med anmodning om å danne ny regjering. Det er ingen tvil om at Solberg har fått denne oppgaven.

Hvem hun slår seg sammen med, er en parlamentarisk vurdering. Alene, eller med en eller flere andre. Risikoen øker jo færre man er. Parlamentarisk sitter man løsere, selv om politikken kan bli mer entydig.

Det er ikke alene et mål å lage en regjering, men at den kan sitte en stund.

Lovgivning

Alternativ rett

 

Med lov skal land bygges, sa Magnus Lagabøte. Mye er rett i nettopp det. Troen på et lovsystem, er mye av fundamentet for rettsstaten.

 

Jeg skal ta opp et tema som har berørt mediene i noen grad, den siste tiden. Bruken av alternative, lovlignende regler blant folk. Ikke regler som direkte er bestemt av vår lovgiver. De er ikke gitt av nasjonalforsamlingen, men kan være mer religiøst basert – som normregler for atferd. Dette tema har vært særlig oppe i Storbritannia, og laget overskrifter.

 

La meg så ta tankegangen til Norge. Og begynne i en ende. Ingen andre enn nasjonalforsamlingen kan selvsagt gi bindende lover i Norge. Den er grei. Stortinget er suverent.

 

Men betyr det at vi ikke kan ha andre regler enn lovreglene? Jeg tenker at bruken av begrepet «lov», kan forvirre litt her. Kun folkevalgte gir lover. Men normer, de settes av alle mennesker. Hver dag. Noe er moralske normer. Annet er basert på dannelse. Annet igjen på skikk og bruk. Listen er lang, men kjøreregler finnes det over alt.

Maktfordelingen

 

Jeg tenker vel at nasjonal lovgivning ikke nødvendigvis er så kjent. For alle. Dersom man har gode retningslinjer for livet fra annensteds, skal vi ikke være fremmede for at det kan være gode regler.

 

Men ethvert annet regelsett som brukes i Norge, skal selvsagt ikke stå i strid med norsk lov. Ingen kan med andre regler i hånd, gå opp mot den nasjonale lovgivningen.

 

Normene kan ikke stride mot norsk lov. Det er sperren. Men er det i seg selv nok? Kan man sensurere normer man ikke liker, men som ikke er lovstridige? Det er vanskelig. Jeg ser det som en utfordring, men kan ikke se at jussen i seg selv sperrer mot det.

 

Jeg tror dette med kombinasjon av regelsett er mulig. De i lovsamlingen med riksløve, de går foran. Men folk må gjerne ha andre regler de retter seg etter, så lenge de er mulig å kombinere med våre nasjonale regelsett.

 

Jeg skal vri dette litt om. Gode regler er velkomne, uansett opphav. Regler som bygger opp under og ikke bryter ned samfunnet – er velkomne. Regler som skaper tro mot nasjonale reglers normer – er velkomne.

 

Det er ikke nødvendigvis en konflikt. Men jeg tror det skaper svært kraftige motforestillinger, om man kaller det «lov». Fordi vi nasjonalt kun kan ha en gjeldende lovgivning. Alt annet blir normer og retningslinjer.

 

Dette er det ingen som helst rettslig tvil om. For meg er ikke landets suverenitet truet, enten folk tror på det ene eller andre regelsettet. Men man skal huske på at en norm for all tid vil være enerådende som lov – den gitt av Stortinget.

 

Dagens tema er vanskelig. Fordi det er fylt med følelser. Jeg valgte kun å se det fra et rettslig perspektiv. Og da er jeg ikke foruroliget – på vegne av rettsstaten.

 

Men jeg ser at dette skaper dønninger i samfunnet. Fordi regelsett kan oppleves som en manglende aksept for nasjonale regler, og utgjøre et alternativ. Dette kan igjen gi uttrykk for en mistro til landets normer, og derfor blir det et veldig betent tema. Som jeg neppe alene skal løse, men som vi skal tenke litt på.

Lovgivning

Mads Mikkelsen og Statsretten

Hvem velger vel egentlig sitt råd?

 

Vi lærer i pressen om Tone Damli som har funnet en ny måte å nappe sine øyebryn. Eller en Riise som blåser seg opp på Twitter, og ender det hele med en suser mot Slovenia. Det skjer mye viktig for tiden. Jeg kjenner at man får mye informasjon gjennom pressen. Mulig at noe av det er overflødig.

 

På den annen side sniker det seg inn en film på kinoene, med Mads Mikkelsen i hovedrollen. Om Kong Christian den 7s livlege, den godeste Struensee. Hva har han med rettslige forhold å gjøre, denne mann som levde kun til 1772, 2 år etter han var gjort til en av rikets mektigste menn?

 

Han er en rettslig legende, denne mannen. I negativ forstand, uten at det direkte var hans feil.

 

I 1814 forfattet Norge sin Grunnlov, og bestemte derunder at Kongen velger sitt råd. Som i klartekst betyr at Kongen skulle velge sin regjering. Vi vet at så ikke helt er tilfelle i dag. For det er Statsministeren som velger i praksis sitt råd.

 

TV2 har allerede nå – ett år før valget – planlagt hvem som skal vinne valget neste år. Det får så være, men tenk nå at det skulle bli Erna Solberg. Da er det opp til henne å velge sitt råd. Men det pussige er at det i grunnlovens § 12 sies at Kongen velger dette rådet.

 

Det er til å bli forvirret av. Hvem velger, og hva har dette med Mads Mikkelsen å gjøre? Han er dansk skuespiller fjern fra norsk statsforfatning.

 

Vi går tilbake til år 1770. Danmark-Norge styres av den mektige Christian. Han har et råd av ministre han også, selv om dette var før den norske Grunnloven. Så avsetter han hele rådet, og putter Mads Mikkelsen (det vil si Struensee), inn i rollen som sin eneste minister. Dermed får legen all makt og den ærbødige rolle å gi alle landets lover på den tiden. Her har du noe av opptakten til vår Grunnlovs utforming.

 

Det er mye godt å si om leger, men mye demokratisk var det ikke. En lege alene skulle ta oppgaven med å gi lover. Ikke er det helt uttrykk for folkets vilje, heller.

 

Så viklet det seg litt til etter 1770, og Struensee fikk ikke beholde makten lenge. Han ble henrettet, og vi aner at kong Christian ikke var helt i balanse. Du får se filmen.

 

Vår grunnlov bygger på en deling av makt. Lovgivning er lagt til folket ved Stortinget. Styringen av staten er lagt til Kongen og hans råd. Rådet skulle opprinnelig etter loven velges av Kongen selv, men over tid er dette dreiet i retning av Statsministeren.

 

Grunnloven sier likevel at Kongen velger rådet. Selv om Statsministeren sitter der og gjør nettopp det i vår tid. Litt Kongemakt og kontroll ligger igjen hos Kongen i så måte. Skulle ikke Statsministeremnet makte rette seg opp og stille med en regjering i ryggen, finnes en reserveløsning i at Kongen kan tre inn og foreta sine valg.

 

Dette har altså Mads Mikkelsen med den norske statsdriften å gjøre.

Mads Mikkelsen

Grunnloven vår

Vel overstått 17. mai!

Jeg ble ikke lite stolt på dagen x 2. Alexander Rybak vant Melodi Grand Prix. Norge feiret sin fødselsdag som et fritt land, i hvert fall så langt gjelder at Grunnloven ble til denne dagen i 1814.

Det er en stor dag for landet. Selv om hundretusener av oss ikke vet hvorfor vi feirer denne dagen. Hva er det som er så storartet å feire?

Det vi feirer er norsk lovgivning sitt grunnfjell. Grunnloven er det nærmeste vi kommer det vi kaller en konstitusjon, en manifestering av at Norge står selvstendig og er frigjort fra andre land.

I en sånn lov plasseres kun det aller viktigste av lovgivning. Gjerne helt prinsipielle regler, som oftest vedrører hvordan vår stat er ordnet og hvordan avgjørelser tas.

Men det er også i Grunnloven tatt med andre prinsipiell regler, som slike som vi typisk kan kalle menneskerettigheter.

I Grunnloven finner du for eksempel ytringsfriheten. Jeg mener den skal gjelde for alle mennesker, også de som sier noe som andre ikke liker. I disse dager med “Fritt Ord” pris, har vi sett at noen mener at ytringsfriheten ikke gjelder der man er uenig i synspunktet som ytres.

La en sak være helt klar, ytringsfriheten gjelder både populære, passe populære og ikke så populære synspunkter.

Ytringsfriheten er en bauta i lovgivningen. Den gjelder oss alle.

Andre prinsipper er den om at ingen lov skal gies tilbakevirkende kraft. Du skal kunne forholde deg til regler som gjelder i dag, ikke i fremtiden. Et motsatt eksempel er når det under krigen ble bestemt å være ulovlig å være medlem av NS. Det pussige var at forbudet også gjaldt de som allerede var medlem, og sånn sett kunne straffes for noe de var. Loven hadde tilbakevirkende kraft.

Grunnloven har også regler for å sikre oss rettferdig behandling i retten. Derunder at vi kan bare dømmes etter lov. Som betyr at vi ikke kan dømmes av den som finner det riktig i rettssystemet, det må også finnes et grunnlag i en lov. Selvsagt kan du si, men husk da at historisk er problemet at forvaltningen har idømt folk straffer uten å benytte domstoler. Dette var også tilfellet forenklet sagt problemet, når det gjelder Norge før 1814.

Grunnloven sier litt om styringen av Norge. Som at Konge og Regjering har utøvende makt, Stortinget gir lovene – og domstolene dømmer. Grunnloven nevner ikke pressen som den fjerde statsmakt, det burde den kanskje gjort.

Grunnloven er også inne med mer politiske målsettinger. Den sier blant annet at folk i Norge skal ha arbeid, det vil si – den sier at vi “bør” ha arbeid. Politiske målsettinger er av litt nyere dato i loven, men gjør vel noe med at vi følger opp bedre.

Grunnloven er noe tungt og urokkelig. Den er vår stat. Den har symbolverdi. I den finner du de mest grunnleggende regler, de som viser hvilke verdier vi står for.

At reglene er urokkelige, vises også gjennom at det er et tungt system å skulle endre på regler i Grunnloven, langt mer komplisert enn å endre andre lover.

Det er denne loven vi opprinnelig feirer den 17. mai. Men jeg utelukker ikke at det ligger litt 7. juni, 8. mai – og ren fedrelandskjærlighet bak feiringen.

Vi har all grunn til å feire vår kjære nasjon. Vel overstått!   

 

Grunnloven