Prosess/domstol

I pressens søkelys

Dato:desember 9, 2016

Forfatter:Vegard Austgulen

I pressens søkelys

Jeg har nylig hatt en sak som innebar mye søkelys mot en mistenkt. Han var politimann, og ble satt i søkelyset i forbindelse med en helt annen og langt mer alvorlig sak – enn han selv ble beskyldt for.

Politimannen var plutselig «Politimannen», han var far til «Politisønnen», han hadde «lang erfaring» og ble avbildet med ansiktet bevisst gjort ufokusert. Politimannen var mannen som hadde brukt mengder av år på å bygge seg opp tillit, og som nå indirekte ble koblet til Norgeshistoriens største sak om barnepornografi.

Han ble skildret og beskrevet. Han ble jaktet på. Han ble suspendert. I påvente av lovens lange arm som endelig skulle få ta en av sine egne. Han fikk lese om seg selv i avisen igjen og igjen, og se saken sin på TV. Han gikk kanskje og gjemte seg bak gardinene, og knapt våget gå på butikken.

Han var en av «dem», og han hadde uniform.

Men hva var det saken egentlig gjaldt. Den gjaldt en mistanke om å ha lest erotiske noveller. En mann som ikke har erkjent å ville oppsøke en eneste ulovlig tekst, men lese det som vel interesserer ganske så mange av oss.

Det sto ikke i avisen at han søkte erotiske noveller, sånne mellom voksne. Det sto ikke i avisen hvordan det skulle la seg bevise at han noen gang hadde ment noe annet. Det sto intet i avisen om at det kunne ha vært hvem som helst.

Så kan man si at pressen ikke skal opplyse alt. Dessuten selger det mer aviser med «Politimann leste sexnoveller» enn «Politmann gjorde som mange gjør».

Ikke var det så lett å følge med i hvilke beviser politiet til enhver tid satt på heller, men jeg har da fått noen innblikk via pressen. For det er der jeg også henter informasjon helt oppdatert, når jeg vil vite hva som skjer i en sak. Pressen har en lei tendens til å bli oppdatert før for eks forsvareren.

Pressen henger på oss, med sin virkelighet. Det er den som fenger mest. Den som gjerne rammer hardest, og som knuser mest. Det er den som selger mest aviser.

Men om det er en korrekt gjengivelse av virkeligheten jeg ser i pressen? Neppe, den er forvridd til tider. Det er ikke sannhetens samaritaner som forfatter tekstene der, for å si det sånn.

Intet er så gammelt som gårsdagens avis, heter det. Men jeg ser ikke at mennesket er laget slik at sinnet glemmer like fort som avisen blir gammel. Den som er eksponert på en tendensiøs måte, kan trenge årevis på å rette seg opp i ryggen og tørre se andre i øynene. Mens avisredaksjonen for lengst har glemt dine pinsler, og har funnet andre å gi seg i kast med.

Skulle det bli behov for noe gjenoppretting i ettertid, får man knapt to linjer på siste siden.

Påtale og politi – stadig i konflikt

Dato:oktober 19, 2013

Forfatter:Vegard Austgulen

Kategorier:Prosess/domstol, Statsrettslige tema

Kommentarer:Legg igjen beskjed

Jeg ser at den dyktige politimann og jurist, politimester Gudmundsen i Bergen, foreslår å opprette en spesialgruppe for etterforskning av de tyngste kriminalsakene.

Han gjør imidlertid den feil at han foreslår gruppen ledet av en jurist.

Det skal ikke gå upåaktet hen. Det i seg selv å sette jurister i ledelsen ved Hordaland politikammer, er problematisk fra starten. Jeg minnes selv min tid der inne, som påtalejurist – det å jobbe seg fra snørrunge via jurist og til å bli påtaleansvarlig – det satt langt inne for enkelte i politietaten. Det å lytte til ham nærmest utenkelig. Det er den mest lukkede og avvisende plass jeg noensinne har arbeidet, når det gjelder andre yrkesgrupper. Jeg jobbet senere i Tolletaten, som tok i mot juristene med åpne armer. Kontrasten var gedigen i forhold til den surmuling man merket i politiet.

Men så er det en gang slik at politiarbeidet stopper liksom litt opp, uten at påtale bringer sakene videre. Man kan få vel mange arrestanter å ta vare på, hvis man ikke får dem gjennom systemet.

Så tenker den dyktige politimester at en jurist skal lede gruppen. Jeg er ikke uforberedt på bråk. Det å sette jurister med seks års utdannelse i juridiske fag i ledelse, det er politifaglig utenkelig i strafferettslig sammenheng. Tanken blir avvist av politiets representant, som uttaler seg i dagens BT.

Han tar likevel premien for minst treffende argumentasjon noensinne. En begrunnelse som i seg selv viser at man ikke har satt seg inn i strukturen i sitt eget nærmiljø.

For den godeste talsmann forklarer at man skulle holde juristene utenom. Han om det, politimesteren har muligvis mer tillit til de som har studert ved Universitetet innenfor en flere tusen år gammelt tradisjon. Men det å tale jussens fagre sider ved et politikammer, det er en utfordring jeg ikke tar på meg.

Videre forteller politiets mann at man skal sikre uavhengighet mellom påtale og politi. Videre viser han til at påtale er organisert under riksadvokaten, mens politi er under politidirektoratet.

Jeg er imponert, intet mindre.

Argumentasjonen er fascinerende. For jeg er helt enig i at påtale skulle ha vært uavhengig, og da ville han hatt et poeng.

Men i Norge har man valgt den modell at man har blandet politi og påtale ved politidistriktene. Hele argumentet for at det skal være et skille mellom disse som arbeider sammen, forsvinner i det øyeblikk man blander begge fag under samme tak.

Påtale og politi er under samme tak. Da er det ikke et argument at man skal ha en politifaglig leder for denne straffegruppen. Man skal ha den som er best kvalifisert til å lede helheten, som er en blanding av politifag og rettslige fag.

Jeg vil snu det på hodet, og ikke en gang anse politipersonell kvalifisert til knapt den minste rettslige vurdering. Men den brave leder for politifolkene, synes åpenbart det er greit nok. For en polititjenestemann kan visstnok lede gruppen.

Til sist. Jeg ville snudd det hele tvert rundt. Hadde det vært opp til meg, hadde påtale fullstendig vært skilt ut fra politiet. Videre hadde jeg sørget for at politiet ved ethvert skritt av strafferettslig eller prosessuell art – måtte konsultere påtalemyndigheten som skulle vært plassert i en annen bygning.

Jeg hadde fjernet nærheten, og skapt den avstand det burde være mellom gruppene – og besørget kontroll på den måten med politiets strafferettslige arbeid.

Slik man har det i en rekke moderne land allerede.

Megling i rettsapparatet

Dato:april 10, 2013

Forfatter:Vegard Austgulen

Kategorier:Prosess/domstol

Kommentarer:Legg igjen beskjed

Megling i alle kanaler

Sist pratet jeg om rettsmegling. Som er en moderne form for megling i domstolen. Med domstolen forstår jeg tingretten, det første nivå innen domstolene.

Forliksrådet får ha meg unnskyldt, for jeg regner liksom ikke det organet som en del av domstolene. Det er vel litt smak og behag.

Men det er forvirrende. Hvilken rolle har Forliksrådet, når man har plassert at domstolen har sin egen meglingsfunksjon. Det blir veldig mye megling, dette.

La meg prøve på en klargjøring. Forliksrådet er den plass der folk normalt sett først skal henvende seg med en sivilrettslig tvist. Der begynner saksbehandlingen. Det gir mening, fordi Forliksrådet er et organ med god ekspertise i å megle. Men også med myndighet til å dømme.

Så folk skal først til Forliksrådet. Som er en god hovedregel. Der er saksbehandlingen rimelig, og til dels uformell. Sjansen for å nå frem er høy. Du plikter å starte der, som den sentrale regel.

Jeg er til tider i Forliksrådet. Men ikke alltid begynner en sak der. Den kan også begynne i tingretten. Der begge parter har advokater, så kan man gå direkte til domstolen. Ofte er begge sider representert ved advokat, og ofte går vi direkte inn døren på tinghuset.

Forliksrådet kan som sagt avsi dom, men ser nok mer av sin misjon i å fremme meglingslysten. Få folk til å se muligheter til enighet. Det er langt fra noen ulempe å starte saksbehandlingen der.

Jeg kan snu det på hodet. Når må du til Forliksrådet. I praksis der ingen parter er representert ved advokat. Om du selv har advokat og vil dra noen inn for rettsapparatet, må du via Forliksrådet hvis den andre mangler advokat. Har den andre advokat, kan du gå rakt på retten.

Så kan det være du havner i Forliksrådet i din kommune. Det er et godt sted for en god dialog. Svært ofte fører det frem til enighet. Folk der er flinke til å skaffe en plattform for enighet. Den litt løsere formen enn hva domstolen byr på, er bent frem egnet til å dra ut det beste av partene. Panelet i Forliksrådet er også flinke til å prate og se muligheter.

Så kan man jo tenke seg at begge sider har advokater. Sånn sett kan jeg gjerne sende en sak til retten, for jeg trenger ikke gå via Forliksrådet. Men det hender jeg likevel velger Forliksrådet, for jeg er ikke nødt til å unngå den veien. Det er et valg jeg har.

Ved å velge Forliksrådet, velger jeg en rimelig variant. Den mer folkelige vrien. Spesielt i saker der lokalkunnskap og sunt vett er viktig, kan Forliksrådet være en brekkstang for å myke opp saken. Det er liksom litt mer meningen å søke dialog der, enn i en rettssal der vi står i kapper og med litt stive snipper. Ikke fullt så folkelig, om du skjønner.

Megling i alle kanaler

Løsninger fremfor konflikt

Dato:april 8, 2013

Forfatter:Vegard Austgulen

Kategorier:Prosess/domstol

Kommentarer:Legg igjen beskjed

Om å finne løsninger

Send meg gjerne e post med spørsmål, om du lurer på noe. Jeg kan gi korte råd. Det koster ikke noe. Om det blir for omfattende, skal jeg melde fra. Det er hyggelig å ha kontakt med dere lesere.

Jeg har hatt besøk av mange klienter over årene. Unge og gamle. Fra alle samfunnslag. Med det til felles at de har et rettslig problem. Gjerne slik at jeg skal hjelpe til å fylle ut noen dokumenter, og hjelpe til i saker der det ikke er noen reell motpart. I andre saker slik at jeg får en motpart å forholde meg til.

Da ser man en mulig konflikt som må løses rettslig.

Klientene møter ofte med et klart syn på saken. Sitt eget syn. Som jo etter klientens oppfatning er det riktige synet. Min oppgave er å støtte den tanken. Men kan jeg forsikre deg som klient om at dommeren vil være enig med deg. Det er noe jeg kan tro – javisst – men hvor sikker kan jeg være.

Det å bringe saker inn for retten vil i seg selv innebære høy risiko. Dommeren trenger ikke være enig, men er det forhåpentligvis. Enig med deg, altså. Dette er en risikosport.

I seg selv er denne usikkerheten en grunn til å finne gode forliksløsninger.

Men det finnes også andre grunner til å prøve finne løsninger uten rettens hjelp. Jeg har lest litt rettssosiologi. Ikke at jeg skjønte så mye av det. Men det handlet også litt om det å se på rettslige problemer som noe som kan vedvare, eller kveles.

Det å søke en dommers avgjørelse i en sak, fjerner strengt tatt ikke problemet. Det vil jo løse saken, men problemet vedvarer. Hvis man tenker seg at en av partene er misfornøyd, er det liten hjelp i at retten traff en avgjørelse. Kun den ene er da fornøyd.

Derfor vil sosiologen si at det er bedre om begge blir fornøyde. Eller muligvis like mye fornøyde. Det er mye derfor man også søker folik i saker.

Når jeg får besøk på kontoret, så forklarer jeg dette. Om at de aller fleste saker løses før de havner i retten. Om at av de sakene som havner i retten, er det en del som løses med forlik i retten. Samt at det bare er en liten prosent tilbake som leder frem til dom.

Vi ender med et brukbart resultat. De fleste konflikter løses uten bruk av dommerens avgjørelse. Partene blir passelig fornøyde, begge like mye. Forsoning og syn mot fremtiden kan bli resultatet. Dette er gode verdier som ikke skal undervurderes. Heller ikke i et samfunnsperspektiv.

Derfor søker jeg alltid gode løsninger for mine klienter.

Løsninger..

Luksusfelle og inkasso

Dato:april 8, 2013

Forfatter:Vegard Austgulen

Kategorier:Avtalerett/kontraktsrett, Kjøpsrett, Pengekrav, Prosess/domstol

Kommentarer:Legg igjen beskjed

Luksusfellen

Jeg har sett på TV. Et program som handler om overforbruk og folk som har kjørt seg fast økonomisk. Det er liksom ikke det man trenger i en tid der selv USA dirrer og sender økonomiske skjelv ut gjennom verden. Men det er nettopp nå slike programmer får en nærmest grufull aktualitet.

Da er det min oppgave å vurdere hvilke rettslige følger det gir at man setter over styr sin økonomi.

Hvis jeg skal begynne i andre enden, er det personlig konkurs som er den harde realitet. Som betyr i enkelhet at man blir fratatt alle verdier og at det fordeles til dine kreditorer det som var å hente.

Men før den tid er det mer hverdagens økonomiske trykk som melder seg.

Et tema er inkasso. Inkasso kommer etter at kreditor selv har gitt opp å få betaling fra deg. Inkasso er lovregulert, og gir den som krever inn – inkassator – rett til å kreve gebyr etter faste satser.

Inkasso er i seg selv kostbart. Det er en side av det. En annen side er at du dersom du ikke straks betaler krav som er gått til inkasso, kan få betalingsanmerkning. Hvilket betyr at du får vansker med å få lån senere.

Inkasso er altså en plage ved gjeld du skylder. Dersom betaling ikke finner sted, kan gjerne kravet havne for retten. Det er rett og slett fordi kreditor trenger dom for å kreve dekning hos deg ved tvang.

Enkelt forklart må kreditor ha dom mot deg – hvis du ikke betaler. Bare da kan kreditor tvinge frem et salg av din bolig, slik at du kan få gjort opp for deg.

Forliksrådet er den plassen veldig mange krav havner. Når jeg av og til er innom der, ser jeg at mange krav som får dom er helt meningsløse småposter – gjerne en telefonregning for en ungdom som ikke klarte utgiftene til mobilen.

Små krav kan velte stort lass. En gang var jeg med på å tvangsselge en eiendom fordi eieren ikke hadde betalt en blomsterbukett. Regningen gikk til inkasso. Det kom dom og en dag gikk leiligheten på tvang. Sånn er også livet.

Rettslig sett er veien til dekning dramatisk. Blir ikke et krav gjort opp på vanlig måte – blir det både dyrt og farlig. Masse gebyrer og renter legges på toppen av et krav, og du risikerer at ubetydelige krav setter på fot både deg og din økonomi.

Luksusfellen, heter programmet. Ja, med en TV tilnærming kan det kalles så. I virkeligheten er det et rettslig kaos man kastes ut i om betaling av krav ikke skjer.

Det er nå jeg frykter hva som er på gang i økonomien vår. Renteoppgang meldes støtt. Det er uro. Går vi nå i møte en tid der folk må ta grep i økonomien sin?

Ta gjerne kontakt med saker eller tema du vil ha belyst. Jeg gir deg gjerne et kort råd på e post.

Juryen

Dato:april 8, 2013

Forfatter:Vegard Austgulen

Kategorier:Prosess/domstol

Kommentarer:Legg igjen beskjed

Juryen

Det objektive gjerningsinnhold. Det subjektive gjerningsinnhold. Helt greit, kan man si. Objektive straffrihetsgrunner. Subjektive straffrihetsgrunner, ja visst kan man tenke. Skyldkrav. Overlegg, forsett eller uaktsomhet. Kanskje rett og slett culpa levissima. Herlighet, nå har det gått denne advokaten til hodet.

Det har nok ikke gått meg til hodet. I stedet har jeg meldt meg på i jurydebatten. Der har vært advokater før. Jeg ser politiker og advokat Abid Raja skriver i VG den 4. Mars 2009. Han er for – og jeg er i mot.

Jeg har sittet et antall år på skolebenken. Der satt jeg for å lære. Jusstudiet var definitivt hardt, til tider sånn at man kunne gitt opp. To av årene der gikk med til å studere strafferett. Så mange begreper, så mye å holde styr på. Som du forsto ut fra min innledning, der jeg bare nevnte noen begreper fra strafferetten.

Etter skolebenken setter juristene seg i arbeid. Der dagen går med til å bruke disse begrepene. Dommere sitter gjerne i yrkeslivet i ti år før de i retten bruker sin kunnskap på mennesker. Så langt som at de da kan avsi dom om straff mot et menneske.

Det er den opplevelse jeg vil ha når jeg følger en tiltalt til retten. Han skal møte mennesker som har satt seg inn i alle de rettslige avveiningene over tid.

For så var det dette med juryordningen. Hva er det for slags skapning. Mennesker med mandat til å dømme over skyld.

Etter mitt syn er den en etterlevning av en tid da man skulle sikre folket en røst. Det var veldig bra – før. Nå er samfunnet blitt så inkluderende på alle plan, at det må være komplett unødvendig å gi folket en eksklusiv røst når det gjelder skyld og straff.

For hva får du. En gruppe mennesker som aldri skal ha tenkt en tanke om de rettslige avveininger som kreves. Mennesker som kun kan vurdere en sak etter alminnelig godt skjønn, ja visst. Men det er ikke nok for å fylle de rettslige rom.

Disse menneskene er verdifulle. Men ikke som dommere over skyld. Det er for mye ansvar å overlate til ikke fagkyndige dommere.

Så har du nærmest kronen på verket. De slipper å begrunne sine valg om skyld. Hvordan resonnerer du der du slipper å begrunne ditt standpunkt? Hvordan tenker du hvis du må begrunne hva du mener?

Juryordningen er basis for utrygghet. Den faglige utrygghet. Manglende trygghet når det gjelder at standpunkt er grundige, for det skal ikke grunngis. Det er folkets røst, men det er også det eneste det er.

Jeg kan ha en mening om mye. Bybanen for eksempel. Den burde gått der, ikke der. Burde jo gått til vest, for der bor jeg. Så kan jeg mene noe om Brann, de må spille sånn – du vet mot målet og så ballen i nettet. Tette igjen bak – ja visst – la meg vise.

Men jeg forventer ikke å bli tatt med på råd. Treneren kan sine saker. Bybanen planlegges nok slik av en grunn. Jeg holder munn. For dette kan jeg ikke nok om.

Kanskje også rettssystemet en dag legges opp slik at de som har kunnskap til å åpne munnen – kan åpne den. Hvilket utmerket godt kan gjøres med en domstol bestående av fagfolk og legfolk i samme organ. Der de avgir en stemme hver. Gjerne slik at legfolk er i overtall, men i hvert fall sånn at man kan ha en viss kontroll med at straffedommer er riktige og velbegrunnede.

Juryen

Jimmy Carter og Forliksrådene

Dato:april 8, 2013

Forfatter:Vegard Austgulen

Kategorier:Prosess/domstol

Kommentarer:Legg igjen beskjed

Forliksrådene

Jeg har sikkert noen evner. En av dem er å finne forlik mellom folk. I den tro at rettslige problemer er noe vi ikke ønsker å bevare. Men å løse. Jeg liker det å finne løsninger. En dom er også bra, men mer uforutsigbart enn forlik.

Forlikene inngås i stor grad ved hjelp av advokat. Man tror gjerne at vi søker konflikter for enhver pris. Jeg opplever det motsatte. Vi søker løsninger. Vi er pragmatiske.

Ikke alle saker lar seg forlike uten hjelp utenfra. Det har også myndighetene skjønt. Derfor har man opprettet forliksråd i kommunene. Dette er bokstavelig talt folk som råder deg, og gjerne til å inngå forlik.

Vårt rettssystem er sånn at man ønsker flest mulig saker sendt via forliksrådene. Der sitter det kapable folk som er gode til å finne løsninger.

Min erfaring er at en hel del av de saker jeg fører, etter lovgivningen må innom forliksrådene. Ikke alle er nødt til å gå den veien, men kan sendes direkte til tingretten. Men selv i disse sakene ser jeg at forliksrådet kan ha en god funksjon. Så sender jeg likevel saken via rådet.

Hvorfor denne tiltro til de lokale ressurser?

Det svaret kan jeg gi på bakgrunn av mange møter i mange kommuner. Folk der vet at man skal være naboer også etter konflikten. Om saken gjelder en veirett, og man krangler mye – så vet forliksrådet at folk skal bo der også etter møtet. Får man ikke tvisten landet, så bevares temperaturen. Det kan komme mangt slags dommer, men konflikten blir konservert.

Jeg har møtt forliksråd som ser strengt på oss. Råd som sier at vi knapt nok får gå derfra, uten at tvisten er løst. Råd som har klare og forstandige forslag til gode løsninger. Råd som serverer kaffe og gjerne en kjeks.

Dette er fantastiske ressurser for rettssystemet. For jeg har sett folk som knapt kan hilse ankomme, og gå derfra smilende og ønske hverandre farvel. Derfor har jeg stor tiltro til forlikrådene. Ikke det at jeg alltid får det som jeg vil, men jeg er imponert over kreativiteten til denne gjengen. I vest, i sør i nord, i øst – og i sentrum av selve byen.

Konflikter kan ofte løses. Men det ser ikke sånn ut. Vi kan kjøre oss fast. Gå i en skyttergrav. Da trengs det en slags Jimmy Carter som kan stå i midten, lytte – og foreslå noe nytt. Jeg er imponert.

Har det en verdi å finne løsninger? Det er en del av en rettssosiologisk vurdering. Kan man egentlig fjerne en konflikt, ved å dømme? Vil man ikke da egentlig legge et lokk på tvisten. Vel tapte den ene og den andre vant, men er problemet strengt tatt fjernet?

Takk til forliksrådene. Dere gjør en god jobb. Og et par ting ekstra. Dere sparer folk for mye penger til dyre advokater. Og sparer domstolene for mye saker.

Jimmy carter

Legmann i rettspleien

Dato:april 8, 2013

Forfatter:Vegard Austgulen

Kategorier:Prosess/domstol, Strafferett

Kommentarer:Legg igjen beskjed

Kan faget få være i fred

Det er oppriktig irriterende. Når retten gjør noe som er direkte i strid med lovverket. Det er ikke mindre irriterende når det ikke er fagfolk som gjør det. Nei, hvorfor skulle man tolerere feil, og hvorfor skulle man la ikke kvalifiserte få bestemme i rettssystemet.

Tenk deg at du skulle til doktoren. Du kom inn på kontoret. Legen kikket på deg, vurderte. Tenkte noen tanker og forklarte deg hva som feiler deg. Så kom det to personer inn i rommet, uten hvit frakk, hentet ute på gaten – to tilfeldige. Disse to mente at legen nok tok feil. Du fikk en ny vurdering av disse tilfeldige, og gikk hjem.

Eller tenk deg at du en dag skal søke annen faglig kompetanse. Fra noen som virkelig kan sitt fag. Så ramler det inn to personer som ikke kan faget, og overstyrer fagpersonen.

Det er jo absurd. En lege skal gi råd innen medisin. En murer han murer. En økonom kan økonomi. Det skal de gjøre uten å bli forstyrret.

Men i jussens verden, der er det annerledes.

Jeg var nylig i en sak. Klienten skulle ha sin straff. Men han skulle også ha et fradrag, sa loven. Jeg skal ikke gå inn på hvorfor, men fradraget det skulle han ha.

Dommeren utdannet gjennom seks år sa seg enig. Loven sa seg enig. Stortinget sa seg enig. Hele systemet mente det var rett. For vi bygger på folkesuverenitet her til lands, ut av folket får du lovgivningen. Og den skal vi respektere.

Men nei. For i retten satt det to meddommere som ikke syntes at det skulle gjøres fradrag. Til tross for at rikets høyeste konstitusjonelle organ sier det.

Meddommere er ikke faglærte. Men har makt. Jury er ikke faglært, men har makt. Innen jussens verden har vi en eller annen misforstått ide om at vi må holdes under kontroll av folket. Mens det vi ser er til tider rettsavgjørelser som direkte er i strid med folkeviljen.

For meg er det ikke essensielt at folk flest skal avsi dommer. Rettsmøter er åpne og kan kontrolleres av folk. Dommer leses og kan leses til og med av politikere. Om man ikke liker utviklingen i rettspleien, kan lovgiver gi klarere lovregler.

For meg har utdannelsen en betydning. Ja, jeg har lært at lover må tolkes. Men jeg har også lært at man ikke kan sette til side en lov. Gjerne tøye den, men ikke sette den ut av spill. Det er ikke opp til deg og meg hvordan vi regulerer samfunnet, det skal skje i respekt for lovgiver.

Dette plager meg. Jeg synes ikke at legen skal bli irettesatt av folk flest. Heller ikke skal revisorens anmerkninger overstyres av en privatperson. Men så tør jeg også be om at juristen får ha faglig kontroll på sitt fag. Er det for mye å be om?

Legmann

22 juli

Dato:april 8, 2013

Forfatter:Vegard Austgulen

Kategorier:Prosess/domstol, Strafferett

Kommentarer:Legg igjen beskjed

Hvem måtte gå?

Noen måtte gå. Etter at 22 juli kommisjonen avga sin utilslørte rapport, ble det klart at mye ikke fungerte helt optimalt denne julidagen i fjor. Det var vel generelt ganske mye som ikke fungerte. Åpenbare glipp og feilvurderinger gav uheldige utfall, eller skal vi si at mangelen på inngrep hindret ikke en tragedie.

Men hvem skal gå?

I skrivende stund er politidirektøren gått av. Det er ikke i seg selv en rettslig plikt han hadde, men en vurdering han selv gjør og begrunner. Det kan være han blir helt feil mann til å trekke seg, som hadde noen uker i sjefsstolen da hendelsen inntrådte. Men rettslig var han ikke forpliktet til dette.

Arbeidsgiveren hadde heller ikke uttrykt seg på en måte som skulle gi ham noen oppfordring til å tre av. Men det er et modig valg, og vil paradoksalt nok løse noen floker.

For at noen går er et tegn på opprydning. Nye koster er ikke alltid de som koster best. Men de koster på en annen måte. Det er hva folket kan trenge, en ny og annen kost. Eller flere koster.

Statsministeren kunne ha gått. Men heller ikke han har noen rettslig plikt til dette. Som politisk valgt statsminister for en flertallsregjering, er det ingen makt som kan vippe ham av. Uten at han selv vil det.

Det er mindretallsregjeringer som sitter utrygt, der man har trådt feil. For da kan flertallet i Stortinget erklære mistillit mot regjering eller enkelte ministre, og derved pådra noen en plikt til å fratre.

Men en statsminister med flertallet i ryggen, kan ikke med makt settes ut av spill. Det er et valg han selv tar. Jeg ser at han valgte å bli på sin post.

Så ingen går nå – ut fra en rettslig forpliktelse. Men samtidig vil noen gå, eller omplasseres i det minste. Systemet er i desperat trang etter fornyelse. Det skal synes at man tar sine grep. Det at de ansvarlige for sikkerheten mener at de har sett et nytt lys, er ikke i seg selv godt nok til å skape tiltro. Man vil se nye ansikter, før opinionen roer seg.

Dette er mer politikk enn det er jus.

Politidirektøren løste noe av dette ved å fratre. Storberget har også løst noe av dette ved å gi seg. Det er ikke dermed sagt at det er de rette som går, men noen går. Skinnet av fornyelse åpner seg.

Men det er fint lite rettslige forhold i dette. Det er politiske vurderinger. Det er skjønn. Det er private overveielser.

Det var mye som gikk galt denne julidagen når samfunnet skulle tre inn. På flere nivå ble rene feil gjort. Systemet besto ikke helt prøven. En statsminister kan ikke direkte hjelpe dette, en politidirektør med noen uker på jobb – kunne ikke klart det. Men svikten gis et ansikt utad, og fornyelsen som kommer skal bygge opp tillit og skape et bedre system.

Hvem måtte gå

Juristenes oppgaver

Dato:april 8, 2013

Forfatter:Vegard Austgulen

Kategorier:Prosess/domstol

Kommentarer:Legg igjen beskjed

Hva er det vi driver med?

Jeg er advokat. Det er en av mange roller som jurister kan fylle. Vi fyller mange slags roller. Selv har jeg også erfaring fra domstolen og politiet. Det er verdifullt å ha beveget seg rundt.

Men hva driver vi egentlig med, vi som jobber innen jussens verden. Det er egentlig ganske enkelt å svare på, men tar en mannsalder å beherske. Jeg er vel sånn ca halvveis i den mannens alder.

Vi løser rettslige spørsmål. Ut fra en tanke om at jussen skal løse spørsmål, og at det har en verdi i seg selv å løse dem.

En rørlegger har sin tang. Legen har kanskje sitt stetoskop. Snekkeren sin hammer. Men vi – i min bransje – jobber ut fra rettskilder. Det er vårt verktøy.

Juristene skal løse spørsmål, men kan ikke gripe ut i løse luften etter svarene. De finnes vel som gjør det, men sånne har ikke lang og god fartstid i faget.

Vi søker i kilder, for å finne svar. Men jussen har ingen klar linje på akkurat hvor svaret ligger. Vi har nok en ide om plasser du kan lete, men ikke for hvor sentrale hver kilde er.

La meg gi et eksempel med lovene. Det er klart vi bruker lovene som en kilde. Men lover er vage, og kanskje uklare. De kan tolkes, og ordene er ikke alltid skarpe. Det er veiledning, men ikke alltid helt avklarende.

Ikke alle tema er løst i lovene. Noe bygger på sedvaner. Slike sedvaner er regler som blir til over tid, men havner aldri i en lov. De er ulovfestet.

Noen spørsmål finner vi svar på hos domstolene. En god dom er verdt å lese, kanskje løser den et spørsmål.

Andre igjen finner svarene i bøker av professorer med ansiktet i folder og fremfører sine faglige monologer.

Vi finner våre svar forskjellige plasser. En dom, en lov, en bok. Ikke alltid gir kildene det samme svaret, ikke alltid er det klart hva som svares. Vi er gitt å søke, resonnere, veie og vekte. For vi kan ikke si at vi ikke fant svaret.

Juristene jobber med å finne slike svar. Advokaten likeså, men jeg jobber jo også med å løse problemene ut fra en menneskelig vri. Mine løsninger skal ikke ende opp i en bok, de skal bli til virkelighet for mennesker. Ikke alltid er reglene den beste basis for å finne den beste løsningen.

Jeg gjør mange konferanser i uken. Men jeg sitter ikke klar med lovboken i en slags angrepsstilling mot alt og alle. Jeg spør og lytter. Tenker løsninger og veier ut av den rettslige floken folk har foran seg. Det er godt å ha noe å banke i bordet med, men best er det å løse opp i forholdene – fremfor å lage støy for støyens del.

Noen ganger kommer jeg lengst med sunn fornuft og en god dialog. Da kommer selv jussen til kort.

Hva driver vi med