Det er natt til annen pinsedag. jeg står på Flesland. Flatt batteri. De sa det ikke var mulig. Møller sa det. Hvordan havnet jeg i det hele tatt i denne situasjonen. La meg spole tilbake.
Det er oktober 2010. Av en eller annen grunn, kanskje solidaritet med den gamle østblokken – kjøpte jeg en Skoda Superb. Så pen ut. Kjørte bra. Jeg tenkte at dette kan være verdt å prøve. Fremfor å satse sikkert på en Mercedes eller noe mer driftsikkert.
Det begynte straks. Alle feilene. Bilen ble levert ripet i lakken, og det var jeg som måtte bruke den første dagen på å kjøre til bilpleiefirma for å få gjort jobben Møller skulle ha gjort. Men pytt, det var første dagen.
Siden har jeg kjørt til og fra Møller trolig 20 ganger. Alle feil som tenkes kan, de har oppstått. Lekkasje, check. Ulyder fra oppheng foran, check. Defekt vindusheis, check. Defekt radio, check. Ja, til og med defekt instrumentpanel, check. Det meste har gått galt, og bilen har gått som en jojo til og fra.
Men hvordan endte jeg på Flesland med flatt batteri?
Det var den siste feilen som forårsaket det. I mai 2015 fikk jeg full stans i de elektrisk regulerbare setene. De stoppet helt opp. Jeg dro til Kokstad, der jeg har en egen stol i ventearealet. Bilen ble undersøkt, og jeg huket tak i mannen som hadde hatt bilen «på benken». Han forklarte at det var en sikring som var varm og at man måtte sjekke mangt. Bilen måtte inn igjen. Jeg spurte om det var slik at bilen trakk strøm, ettersom sikringen var konstant varm.
Det var en sjanse for det, sa han.
Så tenkte jeg fremover. Bilen trekker strøm. Jeg må vente på reparasjon. Kan den gå tom for strøm i mellomtiden, tenkte jeg. Derfor sendte jeg en e post til Møller.
Men derfra fikk jeg klar beskjed fra verkstedet. Dette har vi sjekket. Den trekker ikke strøm. Det er sikkert. Du kommer til på verkstedet om tre uker, vår elektriker han er på reise.
Jaha, da må man jo stole på tsjekkisk industri og norsk forretningsmoral – hånd i hånd.
Så skulle jeg til København i to dager. Bilen skulle stå på Flesland, sånn helt alene. Hvordan tror du jeg følte meg ved min retur, tror du jeg var trygg på at bilen ville starte?
Nøkkelen i låsen, vri rundt – og det blinket som et juletre. Flash. Flash. Slutt. Takk for oss. Strøm tom.
Den som fikk redning kl. 00.15 med Viking, det var jeg. For bilen som man hadde sjekket ikke trakk strøm. Men som en herremann hadde visket meg i øret, nok kunne dra litt strøm. Det var et øyeblikk der skrekkhistorier fra Teigland-tiden gikk gjennom hodet. Der gode og gamle Skoda vitser gikk gjennom hodet. Men også fornemmelsen av at Møller IKKE hadde slått fast at den IKKE kunne trekke strøm.
Det er fire måneder igjen av min reklamasjonstid. Bilen er snart fem år gammel. Etter loven kan jeg kreve utbedret feil frem til fem år. Etter det er mitt tsjekkiske eventyr bare mitt. Jeg er i konstant frykt for hva denne bilen vil finne på. Redd for å selge den, med det ansvar det kan sette meg i. Redd for å ha den, med frykt for hvilket sted jeg skal havarere.
Kjøpsrettslig er dette en sånn sak midt mellom alt og ingenting.
For smørbrødlisten med feil har vært lang. Som en slags liste du har ombord i et fly, for alt som kan gå galt. Min Skoda har hatt det hele.
Men den har hatt hver ting en eneste gang. Sånn at selger har kunnet innfri sin plikt etter loven til å utbedre, en gang for hver feil. At man har vært gjennom en totalrenovering av bilen, er sånn sett ingen fordel.
Loven sier at en feil kun kan utbedres to ganger. Etter dette er det hevingsgrunn. Men altså to ganger per feil.
Jeg har hatt en feil en gang. En haug med feil kun en gang.
Alt kan feile på denne bilen. Alt det en Mercedes knapt kunne drømt om kunne feile, det går galt. Mitt prosjekt for å være annerledes har kostet meg tid og ressurser, med eneste utkomme å kjøre rundt i en «hva vil skje neste gang» eksperimentell kjøremaskin.
Så det blir liksom ingen ende for meg.
Ikke kan jeg heve kjøpet, siden den har en feil ad gangen. Ikke trengs det to reparasjoner.
Det eneste jeg oppnår er en mengde besøk med dertil hørende kaffe på Kokstad.
Jeg fikk rett nok en ny vri siste gangen. Bilen kan ikke miste strømmen, sa kundekontakten. Det kan den, sa han i kjeledressen. På Flesland fikk jeg en fornemmelse at han med skit på fingrene visste best.
For der sto min Lada, jeg mener Skoda – fast.