Avtalerett/kontraktsrett

Katalogselskaper

Katalogselskapene

 

Jeg har skrevet litt om dette før. Men nå er de der igjen. De usle katalogselskapene. De som ringer deg og fanger deg i en eller annen katalogoppføring som du ikke hadde tenkt deg. Som deretter sender deg en saftig regning, og som ikke skyr noe for å drive inn sine utestående summer. Enten det er ved inkasso eller rettsapparatet.

 

De ringer deg gjerne slik. «Men da er det greit, skal vi bare slå fast at det blir den løsningen?» Du famler i blinde, javisst – har du snakket med denne personen før. Hva er det dere skal sluttføre sammen?

 

Eller denne personen ringer, og du spør om dette er Gule Sider, som bare skal fornyes. De svarer «jada» og fanger deg inn i noe helt annet og med en langt mer grell farve enn den gamle, gode og gule.

 

Dette er den næringsdrivendes skrekk. De ringer deg mens du er på farten. Så utnytter de din forvirring eller spiller opp til den. Du aner knapt hva du har svart på, før du er fanget. Og det hele er fanget opp på bånd.

 

Dette er en nedrig næring. De livnærer seg på lureri. De er ute etter å etablere en følelse av at dere har snakket sammen før, og du tror på det – inntil regningen kommer.

 

Det er noen som stikker seg ut. Og de gir seg ikke før du gisper etter fred. Først går de til inkasso. Så plager de deg med en forliksklage. Intet skyr de, til tross for at google er proppfull med negative oppslag om dem.

 

Jeg skulle gjerne satt av et liv til å bekjempe dette. Slå tilbake mot det. Mens hver av dere ikke orker mer, og betaler de kr. 4.995 for å unngå mer bråk. Hver for seg er dere svake, sammen er dere sterke. Jeg så i den sammenheng en facebook side alene dedikert til erfaringer med ett av disse nettselskapene. Så lurvete er de, at de får sin egen facebook side.

 

Ulempen er de krefter de trekker. For de vet at du ikke makter. Du gir deg med inkasso. Eller du gir deg når de skal klage deg inn her og der. Du skal gi deg. For du skal ikke orke å stå i mot. Til det er summen for lav, og deres meningsløse tjenester og nettsider er knapt en del av debatten.

 

Det sentrale er de moderne tiders bondefangeri, der du skal fanges. Vel, disse tjenestene er nok verdiløse i seg selv. Så det er liksom dobbelt galt. Du skal betale noe du ikke ville bestille, og det du betaler er meningsløst.

 

En kollega fikk en slik telefonoppringning her om dagen. «Da sier vi det sånn» begynte samtalen, og hintet om at her skulle noe bare slås fast. «Hold an», sa min kollega. Jeg skal ikke ha noe, meldte han klart i fra.

 

Så fikk man ikke i andre enden satt ham på record og fanget ham – bondefanget ham.

Katalog

Bytterett og julehandel

Bytterett, reklamasjonsrett og alt annet til julehandelen

 

Det er tid for julehandel. Varer kjøpes både her og der. Noen handler over nett. Andre liker å handle med fagmannen i den butikken du alltid har handlet. Noen havner på store hypermarkeder, der man gjerne selger alt fra bleier til gressklippere.

 

Men julegaver blir det på mange. Det som er rettslig spennende, er i hvilken grad du kan bytte eller levere tilbake noen av gavene etter jul. Skulle du ha mottatt favorittboken i vel mange eksemplarer, eller ha nok slips i skapet.

 

Det er situasjonen. Vi tar først opp retten til å bytte. Som er en rett du kan få av den som selger varen. Noen bransjer har bytterett etter jul. Et eksempel er bokhandlere. Andre kan bytte varer i samme butikk i en kjede, f eks at du bytter en plate hos en kleskjede. Varen er kjøpt på østlandet, men byttes i Bergen. Andre igjen gir bytterett i sin butikk.

 

Men under ett kan du si at bytterett er noe du får, det er ikke noe du har. Ingen butikk er pålagt etter lov å la deg bytte en vare. Det er ren godvilje.

 

Noen butikker har bytterett året rundt. Andre har det rundt jul. Dette er en ekstra service til deg.

 

Så har du pengene tilbake. For noen butikker kan faktisk ta i mot varen og gi pengene tilbake. Skulle du ha fått en gave til jul, kan den altså gjøres om i penger. Men det er også en rett du får, ikke en rett du har. Det er butikkene som dikterer om det skal være en slik mulighet til å få pengene igjen. Det er ikke noe du har krav på.

 

Bytterett og pengene tilbake er derfor avhengig av at butikken har en slik ordning.

 

For ståstedet er at en kjøpt vare ikke kan byttes, verken i en annen vare eller i penger. Det er en låst handel, noe som ikke kan gjøres om. Sånn står vi som utgangspunkt.

 

På den annen side er det ikke god reklame i at varer ikke kan byttes. Giverne kjenner seg friere, der de kan gi deg en gave som de er trygge på at du kan bytte. For ikke er det lett å vite hva som gjør mottager mest tilfreds.

 

Så da satser man på en forsegling, et byttekort og et ønske om God Jul. Det hele ordner seg uansett for den glade mottager.

 

Dette er en rettslig redegjørelse. Som kan virke litt unødvendig. Fordi vi uansett ikke opplever dette som noe problem. Butikkene driver storstilt byttehandel i dagene etter jul, og dette skaper sjelden store diskusjoner. Fordi folk ber om det de får, typisk en rett til å bytte eller å få ut penger – om det skulle være mulig.

 

Skulle du handle på nett, kan det hele bli noe mer vrient. En bytterett må være klart avtalt mellom selger og deg. Det er ingen automatikk i at du kan bytte varer kjøpt på nett. Det er også noe mer komplisert med retur og kostnader dertil. Men for all del, det lar seg gjøre. Satser du på rett til retur her, må du ha klare signaler på nettsiden for at nettopp det er mulig!

Julehandel

Heving av avtaler

Kan du heve en avtale.

 

Ja, vi snakker om det sånn. At du kan heve kjøp, er alltid noe vi har i tankene. Om mangelen ved en vare er stor nok, kan vi alltids heve kjøpet. Det er mange som vet om denne regelen, uten å lest et eneste ord kjøpsrett.

 

Men jeg spurte om du kan heve en avtale. Det er noe mer enn bare kjøp. Det er alle slags avtaler.

 

Først kan man spørre hva heving er. Det er en ensidig erklæring. Den kommer fra en av partene, som ved å heve sier rett ut – våre forpliktelser overfor hverandre, de opphører nå.

 

Så om det var et kjøp, betyr det at varen skal leveres tilbake til selger, og kjøpesummen skal tilbake til kjøper. Egentlig logisk.

 

Det er dramatisk å heve. Fordi den ene parten melder seg på en måte ut av avtalen. Og tar sjansen på at det er rettslig akseptabelt. Men hva om det var feil. Da kan den som hevet komme i økonomisk ansvar.

 

Heving er begrunnet i det vi kaller mislighold. Den andre parten gjør ikke sin plikt. Som eksempel at selgeren leverer en vare med mangler i. For å kunne heve må kontraktsbruddet være vesentlig. Det er mer enn bare en mangel, den må monne litt.

 

Hevingsretten er gammel og god i norsk rett. Den ligger egentlig ikke direkte i noen lov. Den er ulovfestet.

 

Men den har fått seg et ansikt gjennom mange lover. Du finner den i kjøpsloven, forbrukerkjøpsloven, avhendingsloven – ja nærmest overalt der regler er å finne.

 

Så vi ser at det store prinsippet, det lander i mange enkeltregler.

 

Du kan altså heve.

 

Det er denne vissheten så mange av oss har. Vi har vokst opp med solide regler om mangt og mye. Forbrukerne er vernet ekstra mye. I et rettighetssamfunn, vet vi etter hvert mye om vår posisjon.

 

Noen ganger er vår kunnskap overdrevet. For rettssystemet er mye mer balansert, enn det vi får inntrykk av i «TV2 Hjelper Deg». Reglene er nyanserte. Alt er ikke svart-hvitt.

 

Og det er et stort skår i gleden, som jeg bare må ha nevnt. Etter kjøpslovene er det nettopp i kjøp en veldig vid adgang for selgere til å reparere varer som kjøper klager på. Hvilket betyr at i kjøp, der er det ikke alltid så mye hjelp i å ha et hevingskrav. For selger kan kutte deg av, og tilby deg ganske enkelt – en reparasjon.

 

Forresten, jeg har hevet ett og annet kjøp i min tid. Det er bra å bli kvitt en ting man har mistet troen på. Har du kjøpt ny bil, kan det være surt å «lappe på» feil lenge. Da er det bedre å heve kjøpet. Det er ikke alltid dette blir så veldig juridiske diskusjoner. Like mye blir det en dialog for å beholde et godt kundeforhold, der selger er smidig for å beholde deg som fornøyd kunde. Reglene ligger bakom, men det er ikke der «smilet og løsningen» finnes.

Heving

Avtalt henting i avtale

Vi henter det jo til slutt.

 

Tenk deg at du holder avisen. Så uteblir den en dag. Nei, den uteblir en hel uke. Avisen kommer bare ikke. Men søndagen kommer alle avisene med strikk rundt. De var bare litt forsinket. Og avisen forlanger betaling for leveransen. Latterlig, tenker du. Hva skulle du med gamle aviser. Det var vel meningen at avisen skulle komme en gang for dagen. Jeg tar det poenget.

 

Eller du kjøper et månedskort med bussen. Men bussen kommer ikke. En dag kommer bussen tilbake, og selskapet sier at i dag kan du kjøre så mye du vil. Da er det surt å måtte betale for en hel måned, la oss si om bussen bare har gått i 14 dager. Latterlig tenker du.

 

Avtaler kan inneholde et element av et fysisk arbeid eller en fysisk handling. Som å komme med bussen hver dag, eller stille på døren med avisen i natten. Det er en del av avtalen, at varen skal komme til visse tider. Det hjelper ikke med en bunke aviser den 30 i hver måned, eller 100 busser halve måneden.

 

På den andre siden er det jo om å gjøre å få kjørt deg fra A til B. Samt å gi deg en avis å lese på. Men hva skal du med bussen en dag, men uten den andre. Eller med en gammel avis.

 

Dette er egentlig å tolke avtaler. Forstå hva som skal leveres, premissene for leveransen. Tanken bak er at om du betaler for noe – skal leveransen skje på visse vilkår. Det skal skje på en bestemt måte, som er like viktig som at bussen eller avisen kommer til slutt.

 

Dette er jo opplagt. Hvorfor bruke tid på det.

 

Fordi jeg skal se nærmere på streiken som nettopp rammet oss. Der boss ikke ble hentet på flere dager, der kråkene fikk gode vilkår – mens du ble anmodet om å fryse ned boss som luktet.

 

Så hadde BIR en flott uttalelse i pressen om at man ikke fikk igjen noe av avgiften til boss, for man hentet jo bosset til slutt.

 

Og med det så skjønner du kanskje hvorfor jeg brukte tid på praten om dette.

 

Jeg tenker at boss skal hentes til slutt. Kanskje kan det stå i mange år. Spørs helt om du har lagringsplass. Men at man skal få seg til å mene at alt er OK ved at det hentes jo til slutt, det er meg en gåte.

 

Det er noe fascinerende ved at man kan mene at jevnlig henting ikke er en del avtalen. Vi henter jo til slutt, sant. Hva er det da man klager over.

 

Jeg har ikke tenkt å klage. Der jeg bor er det en stor container. Ikke fylte jeg frysen med boss heller. Men hele tankegangen, den er altså ikke rettslig. Den er fantasifull, men ikke rettslig.

 

Så om avisen ikke kommer en dag, så skal du vite at den kommer i morgen. Og koster det samme.

Bussen den kommer til slutt, mens månedskortet må du pent betale for. Slik er det jo ikke, men noen har en slik logikk. Ser vi nå.

Henter til slutt

Utvidede garantier i kjøp

Utvidede garantier

 

Bilbransjen har tatt på seg spanderbuksene. Noen av dem har utvidet sine garantier til nyttår. Nå er det fem års garanti på en del merker, som tidligere hadde tre års garanti.

 

La meg personlig love disse forhandlerne en sak, jeg skal føre saken for enhver bileier som skulle påberope seg mangler – i fem år – men etter forbrukerkjøpsloven.

 

Alle har de forsikringsdekning for rettshjelp, og alle skal vi kjempe mot forhandleren.

 

Det er fascinerende at bilbransjen skaper blest om seg selv – eller fremstår som gavmilde – ved å gi deg en garanti i fem år.

 

Etter forbrukerkjøpsloven gjelder en reklamasjonsfrist på fem år. Det betyr enkelt at du kan reklamere på fabrikasjonsfeil i fem år. Forhold som ikke tåler fem års bruk, men selvsagt ikke slitasjedeler. Er det noe ved bilen som ikke virker innen de første fem årene, så skal forhandler utbedre dette i bilens første fem år.

 

En garanti skal egentlig ikke innebære så mye mer – enn det du får etter lovens system. Men jeg formoder at dialogen i skranken kanskje går lettere. Muligvis sånn at du enklere får gjennomslag for mangler hvis du er dekket av en garanti, enn ved en reklamasjon etter lovgivningen.

 

Det skulle bare mangle at du skal ha rett til å klage i de fem første årene. Men denne retten hadde du jo fra før.

 

Rett nok skal jeg rose de bilmerkene som byr deg mer enn fem års garanti. Da snakker vi om en reell utvidelse av kjøperens rettigheter. Sånt svinger det av.

 

Noen markedsfører nå syv års garanti, og lange perioder med gratis service. Da snakker man virkelig om å ivareta forbrukerne. Det å gi fem års garanti – er etter mitt syn en lek med ord.

 

Jeg har forresten selv kjøpt bil nylig. Den har tre års garanti. For den var kjøpt i fjor. Det er mye småfeil med den, og største problemet er ikke at garantien er bare tre år. Problemet er at forhandleren nærmest har gått i dvale når det gjelder å ordne opp i manglene.

 

Bilen er fin og svart den. Jeg skulle bare ønske at noen hadde sett over den – før den ble solgt. Noen skulle klargjøre den, men den ble levert med en mengde små riper i lakken, og feil av kosmetisk art ellers. Både på utside og innside. Vi venter nå på noen bildeler, som synes å ha lagt ut på en jordomseiling – før de kommer hit. Den tar mer enn 80 dager, den turen.

 

De leter visstnok fortsatt etter de delene som skal til. Og dette gjelder fire måneder etter at bilen ble kjøpt. Tsjekkisk bilindustri er ikke som annen industri. Jeg kunne tatt flyet til Praha for å hente varene selv. Det hadde fått plass i en cabinkoffert. Denne historien skal jeg fortelle deg ved en annen anledning.

 

Garanti utvidet

Avtalefrihet

Avtalefrihet

 

Norsk rett bygger i stor grad på avtalefrihet. Hvilket betyr at parter kan inngå de avtaler som de ønsker. Om eiendom, om kjøp og salg, om arbeid – om det meste.

 

Friheten innebærer også et stort ansvar. Du skal ha god balanse og føle deg trygg for å inngå en god avtale. Den adgang du har til å bestemme om innholdet i en avtale, er også et ansvar for ikke å trø feil.

 

Norsk rett er sånn sett liberal. Men selvsagt finnes det noen grenser.

 

Det finnes mange slags unntak fra denne friheten, slik at man ikke kan avtale hva som helst. Eksemplene er flere. På noen livsområder er det begrensninger for hvordan avtaler kan gjøres og hva de kan inneholde.

 

Jeg kan ta et eksempel når det gjelder form. Dersom ektefeller skal gi gaver av noe omfang til hverandre, må det skje ved ektepakt. Dette er en særlig form for avtale, inngått i et spesielt formular. Først med et slikt formular er for eksempel en avtale mellom ektefellene blitt gyldig.

 

Begrunnelsen for enkelte formkrav er selvsagt å sikre at disposisjonen er etterprøvbar, at man kan spore hva som ble gjort – og når det ble gjort. Men jeg må si at den klare hovedregel er at man ikke trenger spesielle formular for å gjøre avtaler.

 

Dessuten kan det finnes områder der ikke hva som helst kan avtales. Et veldig praktisk område er forbrukerkjøpsloven. Her er hovedregelen at man ikke i forbrukerkjøp kan avtale svakere vilkår for forbrukeren enn det som fremgår av loven. Sånn at det ikke er gyldig å gjøre avtaler som gir dårligere forhold for kjøper, enn det loven vil at man skal ha.

 

Mens det for vanlige kjøp som ikke skjer fra forbruker, er det frihet til å avtale nærmest hva som helst – etter kjøpsloven. Sånn er friheten altså gedigen for kjøp flest, mens det er klare rammer for friheten for forbrukere.

 

Dette er eksempler på måter friheten til å gjøre avtaler er bundet opp, i form eller i innhold.

 

Dette er likevel ikke hovedlinjen. Frihet er hovedveien å gå. Parter står fritt til å gjøre avtaler, med eller uten papir, om store og små verdier.

 

Som advokat er dette mye av det jeg må stelle med. Helst slik at jeg før skaden er skjedd, blir spurt  om hjelp til å ordlegge en avtale. Som eksempel der du for din eiendom ønsker etablert en rett over en annen eiendom. Hvordan skal den ordlegges, hva skal den prøve å si. Friheten gir et stort ansvar for å velge dekkende ord, og sørge for at ettertiden ikke finner vansker med å praktisere avtalen.

 

Vi kaller det avtalefrihet i vårt rettssystem. Som vi skal verdsette. Jeg ser det som et viktig fundament for et liberalt retts- og økonomisk system.

Frihet avtaler

Offentlige og private sider av eiendom

Forholdet mellom private og offentlige interesser i eiendomsforhold

 

Dette er ikke lett å gi seg i kast med. For det er et stort tema. Jeg vil berøre overflaten, det innrømmer jeg. Kanskje ikke så mye mer.

 

Jeg har mange saker knyttet til fast eiendom. Det kan dreie seg om veiretter. Eller om naboens rett til å bygge garasje, slik at du mister sollys til din eiendom. Eller at naboen bygger slik at du opplever en annen byrde på din eiendom. Kanskje får naboen for mye innsyn til deg, eller du mister sikten fra din eiendom. En annen gang kan det dreie seg om retten til å legge kloakkledning over naboens eiendom.

 

Dette er forhold som har både en offentlig og privat side ved seg.

 

Jeg husker en sak som verserte mye i avisene. Den handlet om en TV antenne tror jeg. Antennen sto på et hus, men tvisten mellom naboene gikk ut på hvem sitt hus antennen var festet til. De bodde vegg i vegg.

 

Dette er en typisk konflikt som bare har en privat side. Naboene kan krangle, ja til og med gå til retten med antennen. Men det blir på det planet. Myndighetene blander seg ikke inn i plasseringen.

 

Så kan du tenke deg et boligstrøk. Naboen ønsker å bygge på huset sitt. Det tar kanskje utsikt fra ditt stuevindu. Det har den private siden at du etter naboloven kan mene at dette er en krenkelse han ikke har lov til.

 

Men på den annen side kan dette også være noe det offentlige har noe å innvende mot, nemlig etter plan- og bygningslov, reguleringsplaner eller annet – mener man at utbygget ikke kan tillates.

 

Da får plutselig saken to sider. Den private mellom deg og naboen. Men også den offentlige, der myndighetene har en mening om noe naboen din tar seg til.

 

Jeg kan tenke et annet eksempel. Din nabo vil gjør om huset på naboeiendommen til leiligheter, seksjonere det opp og gjøre det til et sånt moderne boligkompleks. Det kan du selvsagt ha meninger om etter naboloven.

 

Men det kan også være at kommunen har meninger. Kanskje er det ikke mulig etter reguleringsplanen. Eller bygget glir ikke godt nok inn i miljøet. Sånn at du som nabo er enig i at huset aldri skal bygges. Eller kanskje mener kommunen nettopp at huset er aldeles glimrende, og medfører en tiltrengt fornyelse av området. Der er du ikke enig.

 

Vel, du kan være på samme kurs eller motsatt kurs av det offentlige.

 

Folk har en tendens til å blande sammen det offentlige og seg selv. Ser ikke at det er ulike regler. Den ene sier ja den andre nei. Eller begge sider sier nei.

 

Dette er vanskelig, ja. For du må kjenne begge baner som du skal spille på. Og du må spille samtidig på begge typer baner. Her trengs det en god trener, for å bruke tanker fra fotballverden.

 

Forholdet mellom private og offentlige interesser i eiendomsforhold

Forfall og gebyrer

Forfall og gebyr

Vel overstått og varm sommer. Vi går løs på en ny runde med innblikk fra jussens verden. Det blir nok aldri slutt på tema for meg å presentere. Det gleder meg å by på nye utfordringer.

La meg si litt om forfall i dag. Ikke i betydningen at noe går til grunne. Men den juridiske form, som tar opp det at den som har krav på en sum penger setter en dato for når et krav skal betales.

Denne sommeren fikk du kanskje med deg at NRK sendte ut lisenskrav i fellesferien, med forfall korte 10 dager etter at kravet dumpet ned i postkassen.

Er det så enkelt, kan man spørre. Det klare ståsted er at den som har krav på en sum penger for en tjeneste, selv kan sette en dato for når det skal gjøres opp. Noen krav kommer med fem dagers frist, noen med ti dagers frist – og atter andre med fjorten dagers frist. Men det er altså slik at den som har penger til gode – kreditor – bestemmer når det skal betales.

Derfor er NRK i sin fulle rett til å gjøre ferien sur for folk. Det er ikke hyggelig, men det er lovlig. Nå har ministeren gitt beskjed om at fristen skal utvides til etter ferien – men det endrer ikke på at dette i seg selv var en lovlig innkrevning av lisensen.

Forfallsdato er den dagen penger skal betales. Med betales menes ikke at pengene skal betales inn ved at du for eksempel betaler i nettbanken, men forfall betyr nok at pengene skal være fremme hos mottaker.

Dersom pengene ikke er betalt til forfall, kan kreditor kreve seg rente for forsinkelsen. Det kaller vi morarente. Denne renten er høyere enn vanlig lånerente i samfunnet. Grunnen er at ingen skal se det som ”grei butikk” å være sen med å betale sent, det skal ”svi” litt ekstra.

Forfall er ofte fastsatt. På regninger står det. For restskatten er det satt forfall. Banklånet ditt har en fast forfallsdato hver måned. Langt de fleste krav er knyttet til forfall.

Men vi kan også tenke os en annen modell. Der du skylder noen penger, men det er ikke sagt noe om når det skal gjøres opp.

Da kan kreditor fremsette et påkrav. Et påkrav betyr at kreditor vil ha oppgjøret sitt. Der er kreditor suveren. Har han bestemt seg, må du betale. Straks, for å si det rett ut.

Det løper også morarente der du ikke gjør opp et krav etter påkrav. Men et sånt krav pådrar seg ikke morarente før en måned etter at påkravet ble fremsatt.

Jeg har hørt om det som heter ”løpedager”. Det er noe gammelt som jeg mener antydet at skyldneren liksom skulle ha noen dager til å betale etter at fristen var gått ut. La meg straks slå fast at rettssystemet kjenner ingen ordning med løpedager. Dette må du ikke satse på.

NRK får nok til slutt inn pengene sine. Selv om det ikke ble så momentant oppgjør som byråkratene så for seg. De brukte pinlig korrekt rettssystemet til å kreve betaling, men glemte seg akkurat når det gjaldt å tenke seg om.

Forfall høres dramatisk ut. Regninger forfaller. Du henger liksom bare med i svingene for å følge opp.

Dersom et krav ikke gjøres opp, løper det altså renter. I tillegg har kreditor etter inkassoloven rett til å ilegge deg visse gebyrer med 14 dagers mellomrom, til sist også mulighet til å sende kravet til inkasso.

Gebyrene er ikke så store for en purring. I hvert fall ikke de gebyrer som private selskaper har lov til å beregne seg. Det  er litt fornøyelig at NRK er blant dem som etter loven har rett til å ilegge deg større gebyrer enn de vanlige.  Så ikke nok med at noen er friske i farten til å kreve inn sine penger, men de er også utstyrt med rett til å beregne ekstra store purregebyrer. Andre ”gebyrhaier” er  bl a Statens Lånekasse og Tollvesenets bilavgift.

Forfall og gebyr

Forbrukerkjøp

Forbrukerkjøp

 

Det er mangt slags varer vi kjøper oss fra dag til dag. Matvarer. TV apparater. Biler. Alt fra noen kroner til de største investeringer. Dette er kjøp, og så lenge du handler som privatperson, kalles det forbrukerkjøp.

 

Det er strenge reglere for forbrukerkjøp i Norge. Strenge på den måten at forbrukerne er tatt veldig godt vare på.

 

Dette gir rettigheter, mye rettigheter. I butikkene synes man kanskje at det er litt for mange rettigheter.

 

Hovedtema er når varene du har kjøpt har mangler. Det kan være av kosmetisk karakter, eller det kan være funksjonsfeil. Sånn at TVen ikke viser et bilde for eksempel. Defekter er ikke noe kjøper skal tåle, derfor blir det gitt rettigheter i loven.

 

Den greieste er gjerne at du kan kreve reparasjon. Ikke at det er den kjekkeste varianten alltid. Kommer du hjem for å sette opp din nye TV, er det ingen opptur om den ikke viser et bilde. Da er du ikke like fornøyd om den skal til reparasjon i to ukers tid.

 

En annen sak du kan kreve er omlevering. Hvilket betyr å kreve helt ny og tilsvarende vare. Ny TV på rappen, hjem å prøve på nytt. Det løser mange problemer.

 

Dersom du kan leve med feilen, og ikke vil ha den utbedret – kan du kreve prisavslag. Det skal være en verdi som motsvarer omfanget av defekten. Veldig grei ordning, når det er hva du ønsker deg.

 

Den mest dramatiske varianten er pengene tilbake. Da skal varen leveres i retur, og du får penger igjen.

 

Loven har stilt opp et mangesidig system. Der kjøper får et rikt valg og muligheter.

 

Selgeren har et lite fortrinn. Selger kan på tross av hva du krever, tilby reparasjon. Men loven har strenge vilkår for at reparasjon skal finne sted på tvers av ditt ønske.

 

Ofte gjelder saken små verdier. Ikke all verdens kjøpesummer. Da vil diskusjonen lett finne sted i butikken, og ikke i noen rettssal. Mye av lovens håndheving finner sted i et butikklokale. Hvilket fører til at det i stor grad er selger som dikterer hvordan løsningen blir. Noen er veldig liberale her, mens andre er strengere.

 

Folk flest danner seg bilder av dette. Prater med venner, og sånn oppstår anbefalinger for hvilke butikker du skal bruke for forskjellige ting du kjøper deg.

 

Jeg ser veldige forskjeller her. Som eksempel har jeg i saker klaget på biler. Måten selgerne tar i mot deg, er som natt og dag. Noen hever kjøpet tvert, mens andre krangler om en tusenlapp.

 

Forbrukerrett

Reklamasjon fast eiendom

Kom deg på banen.

 

Jeg arbeider en del med kjøp av eiendom. Dessuten ramler jeg bort i et kjøp av båt og bil i ny og ne. Alt er kjøp, reglene finnes i ulik lovgivning. Mye av grunnprinsippene er de samme, uansett formen for kjøp. Mye av det vi ser av prinsipper i kjøpsforhold, finner vi også igjen i regler om håndverkertjenester. Hvert område sin lov, men bygget på mye de samme prinsipper.

 

Et felt folk er godt kjente med – er reklamasjonsretten. Mye vokst frem gjennom de siste tredve år, i takt med forbrukerens styrkede vern i norsk lov. Du skal ha rett til å reklamere, på eiendom eller vare. Dessuten på håndverkertjenester.

 

Tanken er at en mangelfull leveranse skal gi deg som bestiller visse rettigheter. Har du bestilt, skal du stille krav. Disse kravene skal du ha i behold – i en årrekke.

 

Vi er fra gammelt av kjente med en to års reklamasjonsrett. Den går mye igjen i lovgivningen. Men er utvidet innen eiendomshandel og forbrukerkjøp ellers, til fem år. Glimrende regler, som gir kjøperen rettigheter i en «liten mannsalder».

 

Men det er en hempe. En som er lett å glemme. Det er plikten til å reklamere hurtig – etter at du har avdekket det du vil reklamere på.

 

For det er slik at en reklamasjon ikke kan bli liggende. Om du har avdekket en mangel ved en eiendom, kan du ikke vente til fem års reklamasjonsrett er i ferd med å gå ut på dato. Om du har kjøpt deg en brukt bil, kan du ikke lene deg tilbake – og avvente din reklamasjon. Selv om du har reklamasjonsrett.

 

For en maks tidsramme for reklamasjonen, betyr ikke at du kan bruke rammen.

 

Tanken er aktivitet. Den som avdekker mangel ved det som er anskaffet, har en oppfordring til å reklamere. Da hjelper det lite om du har fem års reklamasjonsrett, du må på banen lenge før det.

 

Lovgivningen bygger som hovedregel på en tanke om «rimelig tid». Kjøper skal ha tid til å områ seg etter at mangelen er avdekket, og så ta skritt for å melde dette til selger. Rimelig tid er ikke lenge. Om jeg i min virksomhet kjøper meg en ny datamaskin, skal jeg ikke vente mange dagene med å reklamere – etter at jeg avdekker en mangel ved den. I næring krever vi rask reaksjon, den tid det tar å konstatere mangelen, sette seg ned – og melde den til selger.

 

Om jeg avdekker en feil ved min PC rett før ferien, skal jeg ikke la den stå urørt mens jeg farer avgårde til sydens varme. Selv om jeg har år på å reklamere, starten stoppeklokken sitt løp i det jeg avdekket feilen. Ytre sett kan du si at jeg har f eks to års reklamasjonsrett i næring, men straks feilen er avdekket – har jeg noen dager.

 

Dette er strengt i næring. Der tenker jeg dager, kanskje en uke – maks to.

 

Ved kjøp av fast eiendom er denne rammen utvidet noe. Loven kaller det «rimelig tid» for kjøper, domstolene er skeptiske når du bruker tre måneder på å røyke ut feilen og melde den til selger.

 

Forbrukerkjøpsloven har en spesialvri. Den sier at kjøper skal ha minst to mnd til å områ seg fra feilen er avdekket, men etter det løper klokken like ubønnhørlig. Har du latt varen ligge i to mnd, skal du på banen lynende raskt. Du har strukket strikken, og den tid du nå bruker – er vital. Forbrukerne får to måneder, men etter det kan «rimelig» tidsbruk være forsvinnende kort.Forbruker og eiendom