Dine. Mine. Våre. Oss.

Jeg ser nå en åpenbar tendens. En mengde par flytter sammen. Den ene flytter inn til den andre. Blir samboere. Eller gifter seg. Smelter sammen eiendeler og verdier. Det er et sant kaos.

Her skjer det store misforståelser. Hvor står verdiene til den det ble flyttet inn hos. Hvilke rettigheter får den som flytter inn. Blir alt vårt. Eller noe hver sitt, og noe vårt.

Dette pålegger de lykkelige en særlig plikt og litt kjedelig plikt – til å tenke seg om.

På tiden for sammenflytting, er det nok ingen tvil om hvem som eier hva. Kanskje er det og en felles tanke om hva som med tiden skal tilhøre begge.

Tiden går. Årene går. Verdiene smelter sammen.

Her er det rom for gedigne, og unødvendige konflikter. Den dagen partene står ved veis ende, og skal skille lag. Da er ikke enigheten helt den samme. Den ene la til grunn det ene. Den andre trodde det var sånn. Men de ser med ett at begge er på ulike spor.

Dette skjer der folk med en økonomi i ryggen, slår seg sammen. Det må bli bråk av dette. Totalt uten mening, fordi det kunne vært avklart fra starten.

Jeg har hatt par som besøker meg før økonomien sauses sammen. Da lager vi avtaler, som definerer hvor den enkelte står ved brudd. Dette er forutsigbart og det er noe å forholde seg til. Du kan ikke bli overrasket av noe som du skjønte. Det er andre forventninger som brister, som er kilden til det vonde i bruddfasen. Av økonomisk karakter.

Jeg anbefaler alle som skal flytte sammen å snakke om dette. Enten de skal gifte seg eller bo sammen på annen måte. Sett opp en enighet på et ark. Lag et fundament for samlivet. For det tilfelle at du blir en av den gjengen som en dag skal bryte opp.

Som advokat bistår jeg helst folk før problemet er en realitet. Men jeg bistår også de som ikke har laget seg en slik enighet. Fra den enkle brevveksling med motparten, til de mest opprivende møter i retten.

Jeg tør mene at forebyggende arbeid i første fase, gjør at tinghuset forblir et hus du bare går forbi. Svak tilrettelegging i startfasen, gjør at du en dag står i tinghuset i en vondartet konflikt.

For meg er det særlig viktig å få laget premisser for de verdier man bringer inn i samlivet. Hva slags verdier er dette. Hva er kroneverdien. Hvordan skal verdiene bragt inn fordeles ved et brudd. Eller hvordan skal verdier skapt sammen, vurderes i en bruddfase.

Jeg har mange konflikter av denne typen i mitt arbeid. De er betente og ladede med følelser. Det er ikke bare økonomi, men blir også vonde fordi det er barn involvert. Da kunne det være greit om noe av problemene var ryddet av veien – for årevis siden.

Så derfor skal du gjøre det til en god regel å legge til rette for samlivet. Slik du ville lagt til rette for andre viktige valg i livet.

Mine dine

Mine barn og dine barn

Jeg har ved en rekke anledninger fått spørsmål om dette de siste årene. Hvordan går et ektepar frem som vil bestemme noe over sine verdier, der den ene eller begge har særkullsbarn. Med det menes barn den ene har – men som de ikke har sammen.

Grunnen til dette fokus på særkullsbarn, er at de rett og slett kan være et problem hvis en av ektefellene skulle gå bort.

Det skal jeg forklare. Du kan tenke deg et ektepar med felles barn. Ektefellene har hvis den ene faller bort, rett til å sitte i uskifte med felles barn. Delingen av boet blir altså utsatt til den siste går bort. Praktisk og ganske greit å forstå.

Men så er det de ektepar som gjerne har funnet hverandre i moden alder. De har hver for seg barn fra før. De barna trenger ikke å vente, hvis mor eller far skulle falle fra. Disse barna har ingen plikt til å vente på morsarven eller farsarven. De har krav på oppgjør straks. Det finnes sånn sett ingen uskifteordning der.

Så hva gjør man.

Jeg har møtt mennesker i ulike situasjoner. For noen er det i seg selv et mål at den enes særkullsbarn ikke skal arve noe. Det er ikke mulig å gjøre barn arveløse. Da kan jeg ikke annet enn anbefale at den som ikke har særkullsbarn får særeie i alle verdier ekteparet har. Da er særkullsbarnet uten rettigheter.

Men samtidig er det en noe risikabel variant, der ektefellen uten verdier jo også ved en mulig skilsmisse – også vil stå uten verdier. Et særeie gjør ikke forskjell på skilsmisse eller død.

En mildere variant er hvis man kan få særkullsbarna til å skrive en erklæring, der det fremgår at barnet godtar at far eller mor sin ektefelle kan få sitte i et uskifte inntil ektefellen selv går bort. Barnet erklærer altså å si fra seg sin rett til straks å kreve skifte etter forelders død.

Dette er en mild og god variant. Men den har sin ene klare begrensning. Dersom særkullsbarnet er under 18 år, kan ikke barnet forplikte seg på denne måten.

Dersom barnet under 18 år skulle bli arving etter sin avdøde mor eller far, er det faktisk Overformynderiet som trer inn og ivaretar at barnet får sin foreldrearv. Først ved 18 år kan barnet si fra seg denne retten til å tre inn i arven.

Jeg synes reglene blir veldig hardhendte. De er nok gode å ha for særkullsbarn, som raskt kommer til sin arv hvis forelder dør. Men reglene er brutale mot gjenlevende ektefelle, som kan komme i en vrien økonomisk situasjon hvis makkeren skulle gå bort. Jeg forstår at loven har valgt side, og at særkullsbarna vant. Samtidig ser jeg en verden rundt meg der disse reglene skaper mye problemer og til og med skaper misnøye og konflikt mellom særkullsbarn og gjenlevende ektefelle.

Kanskje kunne reglene vært modernisert noe.

Mine barn og dine barn