Bom med bompenger.

Bergen er ute å kjøre.

Det er herlig. Myndighetene har bestemt at bompengerabatten ved forhånsdbetalte kr. 1.575,00, skal ned fra 40 % til 20 % fra 1. juli. Kjempegreit, tenker noen. Rabatten skal ned. Kjøringen blir dyrere.

Jeg inviterer deg gjerne på fest. Så betaler jeg masse. Men forutsetningen for at jeg betaler masse, er at du betaler mer. Til sammen blir det en del. Det er sånn en rødgrønn regjering betaler veiene våre. Vi betaler mer vi, hvis du betaler mest. Men vi inviterer. Så pakker vi det inn i en veipakke, gir det et stort tall – og tar med det vi skulle ha brukt de neste tyve år i tallet.

Jada, jeg henger på.

Men du, tilbake til det med bompengene som får sine rabatter satt ned. Det er vel flott det?

Nei, det er ikke det. Fordi det er et grunnleggende brudd med et eldgammelt rettslig prinsipp om at ingen loveregulering skal ha tilbakevirkende kraft.

Dagens Bergens Tidende tar opp tema. Her er det en kollega som legger frem problemet. Det er opp til myndighetene å sette ned rabatten. Slikt kan man ikke gjøre noe med.

Men man kan ikke sette ned rabatten for avtaler som er inngått før nedgang i rabatt er innført. Med andre ord, de som handler etter gammel rabatt, skal ha den ut den tiden innbetalt beløp varer.

Det er upraktisk, du. Tenk å måtte følge med hvilke beløp som er igjen på hver brikke. Trekke rett sum for hver passering. Så skifte sum.

Slik det er upraktisk å følge fartsgrensene. Det er upraktisk å ta med 200 sigaretter over grensen, for det er plass til 1000 i kofferten. Slik det er motsatt – er praktisk å forsyne seg fra noen som ikke kan motsette seg at du gjøre det.

Noen ganger er det upraktisk å følge regler. Det hele blir herlig – når myndighetene går foran i praksis.

Egentlig er dette såre enkelt – og grunnleggende.

Grunnlovens § 97 sier at en lov ikke kan gis tilbakevirkende kraft.

Etter mitt syn sier praksis klart at ingen lovregulering kan snu opp ned på de forhold som gjaldt da avtalen ble inngått. Skal du ha en viss rabatt, skal du ha den for de penger du har betalt.

Det er ikke praktisk for myndighetene. Men prinsippet er så grunnfast at det kunne vært Dovrefjell.

Jeg mener det er uttrykk for en forakt for de samme regler. Det er på et område der borgerne er på vakt. I en sammenheng der vi er lovet så mye penger investert, at vi blir svimle.

Hvilket enkelt sagt betyr – at investeringer i veier delvis skal skje ved lovbrudd.