I pressens søkelys

I pressens søkelys

Jeg har nylig hatt en sak som innebar mye søkelys mot en mistenkt. Han var politimann, og ble satt i søkelyset i forbindelse med en helt annen og langt mer alvorlig sak – enn han selv ble beskyldt for.

Politimannen var plutselig «Politimannen», han var far til «Politisønnen», han hadde «lang erfaring» og ble avbildet med ansiktet bevisst gjort ufokusert. Politimannen var mannen som hadde brukt mengder av år på å bygge seg opp tillit, og som nå indirekte ble koblet til Norgeshistoriens største sak om barnepornografi.

Han ble skildret og beskrevet. Han ble jaktet på. Han ble suspendert. I påvente av lovens lange arm som endelig skulle få ta en av sine egne. Han fikk lese om seg selv i avisen igjen og igjen, og se saken sin på TV. Han gikk kanskje og gjemte seg bak gardinene, og knapt våget gå på butikken.

Han var en av «dem», og han hadde uniform.

Men hva var det saken egentlig gjaldt. Den gjaldt en mistanke om å ha lest erotiske noveller. En mann som ikke har erkjent å ville oppsøke en eneste ulovlig tekst, men lese det som vel interesserer ganske så mange av oss.

Det sto ikke i avisen at han søkte erotiske noveller, sånne mellom voksne. Det sto ikke i avisen hvordan det skulle la seg bevise at han noen gang hadde ment noe annet. Det sto intet i avisen om at det kunne ha vært hvem som helst.

Så kan man si at pressen ikke skal opplyse alt. Dessuten selger det mer aviser med «Politimann leste sexnoveller» enn «Politmann gjorde som mange gjør».

Ikke var det så lett å følge med i hvilke beviser politiet til enhver tid satt på heller, men jeg har da fått noen innblikk via pressen. For det er der jeg også henter informasjon helt oppdatert, når jeg vil vite hva som skjer i en sak. Pressen har en lei tendens til å bli oppdatert før for eks forsvareren.

Pressen henger på oss, med sin virkelighet. Det er den som fenger mest. Den som gjerne rammer hardest, og som knuser mest. Det er den som selger mest aviser.

Men om det er en korrekt gjengivelse av virkeligheten jeg ser i pressen? Neppe, den er forvridd til tider. Det er ikke sannhetens samaritaner som forfatter tekstene der, for å si det sånn.

Intet er så gammelt som gårsdagens avis, heter det. Men jeg ser ikke at mennesket er laget slik at sinnet glemmer like fort som avisen blir gammel. Den som er eksponert på en tendensiøs måte, kan trenge årevis på å rette seg opp i ryggen og tørre se andre i øynene. Mens avisredaksjonen for lengst har glemt dine pinsler, og har funnet andre å gi seg i kast med.

Skulle det bli behov for noe gjenoppretting i ettertid, får man knapt to linjer på siste siden.

 

 

 

 

 

Hvorfor Skoda når du kan gå da?

E4-design-superb-combi-01Det er natt til annen pinsedag. jeg står på Flesland. Flatt batteri. De sa det ikke var mulig. Møller sa det. Hvordan havnet jeg i det hele tatt i denne situasjonen. La meg spole tilbake.

Det er oktober 2010. Av en eller annen grunn, kanskje solidaritet med den gamle østblokken – kjøpte jeg en Skoda Superb. Så pen ut. Kjørte bra. Jeg tenkte at dette kan være verdt å prøve. Fremfor å satse sikkert på en Mercedes eller noe mer driftsikkert.

Det begynte straks. Alle feilene. Bilen ble levert ripet i lakken, og det var jeg som måtte bruke den første dagen på å kjøre til bilpleiefirma for å få gjort jobben Møller skulle ha gjort. Men pytt, det var første dagen.

Siden har jeg kjørt til og fra Møller trolig 20 ganger. Alle feil som tenkes kan, de har oppstått. Lekkasje, check. Ulyder fra oppheng foran, check. Defekt vindusheis, check. Defekt radio, check. Ja, til og med defekt instrumentpanel, check. Det meste har gått galt, og bilen har gått som en jojo til og fra.

Men hvordan endte jeg på Flesland med flatt batteri?

Det var den siste feilen som forårsaket det. I mai 2015 fikk jeg full stans i de elektrisk regulerbare setene. De stoppet helt opp. Jeg dro til Kokstad, der jeg har en egen stol i ventearealet. Bilen ble undersøkt, og jeg huket tak i mannen som hadde hatt bilen «på benken». Han forklarte at det var en sikring som var varm og at man måtte sjekke mangt. Bilen måtte inn igjen. Jeg spurte om det var slik at bilen trakk strøm, ettersom sikringen var konstant varm.

Det var en sjanse for det, sa han.

Så tenkte jeg fremover. Bilen trekker strøm. Jeg må vente på reparasjon. Kan den gå tom for strøm i mellomtiden, tenkte jeg. Derfor sendte jeg en e post til Møller.

Men derfra fikk jeg klar beskjed fra verkstedet. Dette har vi sjekket. Den trekker ikke strøm. Det er sikkert. Du kommer til på verkstedet om tre uker, vår elektriker han er på reise.

Jaha, da må man jo stole på tsjekkisk industri og norsk forretningsmoral – hånd i hånd.

Så skulle jeg til København i to dager. Bilen skulle stå på Flesland, sånn helt alene. Hvordan tror du jeg følte meg ved min retur, tror du jeg var trygg på at bilen ville starte?

Nøkkelen i låsen, vri rundt – og det blinket som et juletre. Flash. Flash. Slutt. Takk for oss. Strøm tom.

Den som fikk redning kl. 00.15 med Viking, det var jeg. For bilen som man hadde sjekket ikke trakk strøm. Men som en herremann hadde visket meg i øret, nok kunne dra litt strøm. Det var et øyeblikk der skrekkhistorier fra Teigland-tiden gikk gjennom hodet. Der gode og gamle Skoda vitser gikk gjennom hodet. Men også fornemmelsen av at Møller IKKE hadde slått fast at den IKKE kunne trekke strøm.

Det er fire måneder igjen av min reklamasjonstid. Bilen er snart fem år gammel. Etter loven kan jeg kreve utbedret feil frem til fem år. Etter det er mitt tsjekkiske eventyr bare mitt.  Jeg er i konstant frykt for hva denne bilen vil finne på. Redd for å selge den, med det ansvar det kan sette meg i. Redd for å ha den, med frykt for hvilket sted jeg skal havarere.

Kjøpsrettslig er dette en sånn sak midt mellom alt og ingenting.

For smørbrødlisten med feil har vært lang. Som en slags liste du har ombord i et fly, for alt som kan gå galt. Min Skoda har hatt det hele.

Men den har hatt hver ting en eneste gang. Sånn at selger har kunnet innfri sin plikt etter loven til å utbedre, en gang for hver feil. At man har vært gjennom en totalrenovering av bilen, er sånn sett ingen fordel.

Loven sier at en feil kun kan utbedres to ganger. Etter dette er det hevingsgrunn. Men altså to ganger per feil.

Jeg har hatt en feil en gang. En haug med feil kun en gang.

Alt kan feile på denne bilen. Alt det en Mercedes knapt kunne drømt om kunne feile, det går galt. Mitt prosjekt for å være annerledes har kostet meg tid og ressurser, med eneste utkomme å kjøre rundt i en «hva vil skje neste gang» eksperimentell kjøremaskin.

Så det blir liksom ingen ende for meg.

Ikke kan jeg heve kjøpet, siden den har en feil ad gangen. Ikke trengs det to reparasjoner.

Det eneste jeg oppnår er en mengde besøk med dertil hørende kaffe på Kokstad.

Jeg fikk rett nok en ny vri siste gangen. Bilen kan ikke miste strømmen, sa kundekontakten. Det kan den, sa han i kjeledressen. På Flesland fikk jeg en fornemmelse at han med skit på fingrene visste best.

For der sto min Lada, jeg mener Skoda – fast.

På nye tomter


Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/agbergen/public_html/byadvokaten.net/wp-content/plugins/wp-spamshield/wp-spamshield.php on line 2033

Kontoret mitt har flyttet! Ikke mange metrene, men bort mot gaten på samme stedet. I et bygg som har fungert som cafe, dyrlege – ja hvem vet vel hva. Men nå altså advokatkontor. Det er vel som med resten av Slaktehuset, bruken er endret.

Visste du at jussen er en vitenskap? Jeg tror nok den skal regnes som det. Selv om den i høyeste grad er menneskeskapt, så setter forskere seg ned for å finne ut – hvordan henger nå egentlig tingene sammen. Jussen er mye mer enn et verktøy til hverdagens rettslige utfordringer, den er noe som lever sitt eget liv.

Vet du hvordan vi finner ut hva som er rett og galt? Kanskje ville noen si vi gikk for den løsningen som betydde mest penger i kassen for oss selv. Andre ville sagt vi fant den løsningen vi synes virker mest fornuftig. Egentlig er det ikke noen av delene, jussen har sin egen metode for å finne det som er riktig og uriktig.

Jussen benytter seg av det vi kaller kilder. Det er på et vis de eneste rette veier vi kan finne til hva som er rett eller urett. Vi kan ikke selv danne oss et bilde ut fra hva vi synes, vi må se hva kildene sier. Egentlig er det enkelt og ganske logisk.

Tenk deg loven. Slik den er gitt av lovgiveren vår, Stortinget. Den er et sterkt uttrykk for hva som er rett. Den er ikke alltid lett, selv om den er rett. For den skal forstås og tolkes og skaper mange utfordringer. Språket i seg selv er ikke bare tydelig, men idealet er at loven skal sette det klart foran deg – hva er rett her i landet.

Så har vi for eksempel domstolene. De bruker lovene. De avsier dommer. Dermed så ender de faktisk opp med å skape rett også. For ikke bare bruker de reglene, men de setter opp sin forståelse av reglene. Og løser problemer. Det viser også hvordan regler skal forstås. Det er en kilde.

Slik kan man fortsette. Vi har noe som heter forarbeider. Digre offentlige dokumenter, der det drøses over regler som skal komme. Vi har bøkene der professorene prater i vei. Det er kilder alt sammen, som skal gi oss et bilde inn i hva som er rett i kongeriket Norge.

Du ser konturene nå. For det blir slik at vi må liksom lytte litt på det ene øret til en kilde, på det annet øre til den annen. Lytte litt her og der, veie litt, og finne en slags felles løsning.

Veldig forenklet, så er dette å fastslå rett. Det kan ta timer, dager, måneder og år. Sakte beveger jussen seg videre, i nye retninger. Med oss og forskerne halsende etter. Hvor er jussen på vei, hva sier den nå om et spørsmål?

Det vet vi kanskje i morgen.

 

PS send meg gjerne et spørsmål om du har et, til vegard.austgulen@gmail.com

Kanskje er det noe å jobbe videre med, en sak, et tema – noe?

Med Norwegian på ville veier.

Det er billig å fly. Vi flyr på tvers av hav for samme prisen som taxi fra Torvalmenningen til Kjøkkelvik. Flere flyr og de flyr mer enn noen gang. Norwegian har vært førende i å få prisene ned, men la meg fortelle deg – det har sin pris.

Den prisen får du avdekket når noe går galt.

Sist søndag sto jeg i Berlin med tre barn. Ikke bare vi sto der, men rundt 120 passasjerer skulle på tur hjem til Bergen – trodde vi. Men flyet vårt, det kom aldri.

Vel, det begynte bra. Kl 19.20, sånn vel halvannen time før avgang fikk vi sms om at vi var velkommen ombord. Men tyve minutter senere kom det sms om at hele avgangen var kansellert. Så der sto vi, store og små. Flyet vi var velkomne ombord i, det skulle ikke komme. De hadde ombestemt seg.

En beskjeden tysk dame var skremt ut på gulvet, og skulle fortelle oss alle hvordan dette hang sammen. Hun mumlet mens en horde mennesker prøvet å lytte. Vi fikk i neven en lapp med et telefon nummer, det gikk til Norwegian sitt callsenter som de nok har outsourcet til en by ved Østersjøen, der norskkurset gikk i en fei – og her begynte problemene å vokse på seg.

Det var søndag, og alternativene haglet nå inn. Noen kunne få komme hjem seks dager senere, noen fem dager senere – noen i morgen. Det var det villeste kaos, og folk ble sittende både i telefonkø og språkkomplikasjoner til ut på natten. Andre brukte timer av mandagen til å snakke.

Noen ble tildelt plass dagen etter videre til Norge med overgang mot Bergen. Mens andre ble sagt at du nok må vente fire-fem dager på det hotellet som du hadde fått utpekt i en eller annen himmelretning borti der vestenfor flyplassen.

Vi var overlatt til oss selv, til et hotell som fikk oss midt i fanget – og en telefon vi hadde for hånden. En lapp var det selskapet stilte med, ring oss – sto det der.

Norwegian viste nå en nærmest forbilledlig kaotisk evne til ikke å rydde opp. Beskjeder flagret til kundene, og de var ulike. Du kunne reise hjem i morgen, eller ble det fredag. Du kunne reise med andre selskaper men vi betaler ikke – jo det gjør vi. Ulike beskjeder kom på samme tid til de ulike. Intet var koordinert, og alt var motstridende. I dette satt man fast på et hotell, opp til seks dager. Lykke til, og takk for oss.

Norwegian er billig, og prisen den betaler du virkelig når noe går galt.

Jeg vil gå så langt som innstendig å be alle vurdere andre selskaper enn Norwegian, med mindre du har energi og orker – ta utfordringen når et fly ikke går som forutsatt.

I skrivende stund kommer det fortsatt folk hjem fra Berlin. Rett nok ikke roende inn over Vågen, men via Tallinn, Hamburg, Stockholm og København. Leiebil, tog og fly er tatt i bruk. De kommer etter dager på ville veier. De er glemt og oversett, de er reisende med Norwegian må vite.

Når det er sagt, jeg skal si litt om det rettslige i dette.

En EU forordning fra 2004 skal rydde opp, og sier hva man har krav på.

Et ståsted er at du har krav på omruting, hvilket betyr ny reise så snart som mulig. Selskapet skal få deg hjem, det plikter de. Den utgiften skal du ikke ha, siden selskapet ikke kunne fly deg i første omgang.

Videre har du krav på forpleining mens du venter, hotell og kost i ventetiden. Det være seg enten du er i Berlin på rommet og venter, eller legger ut på reisen.

Som eksempel ble jeg selv ventende i Berlin et døgn, etter det sendt til Oslo. Der fikk jeg både hotell og kost – før tur til Bergen dagen etter. At selskapet presterte da å ta betalt ekstra for reisen mellom Bergen og Oslo mens de holdt på å sende oss hjem, det hører til de villeste fantasier. Men Norwegian er ikke fantasi, og det trakk de kr. 5.200,00 for meg og mitt reisefølge.

Så nå skal jeg ikke bare slite med kanselleringen, men betale for å rydde opp i det også. Verden går videre, men det er ikke Norwegian sin fortjeneste.

Dernest skal du ha erstatning, der en kansellering skyldes teknisk feil. Men ikke der kanselleringen skyldes en ekstraordinær feil. I vår sak var Norwegian veldig raske med å slå fast at feilen var super-ekstraordinær. Vi vet ikke helt hva feilen var, men den var visstnok unik. Så erstatning skal man ikke få, sies det.

Nå har transportklagenemnda slått fast at det er selskapet som skal dokumentere det superduperextra ved feilen, men det skal vi nok komme tilbake til.

Erstatningen er avhengig av lengden av reisen og varighet av forsinkelse, men i mitt tilfelle er det 250 Euro per billett.

Det skal dekke tapet ditt ved kanselleringen. Har du mindre tap, får du 250 Euro, har du mer tap får du tapet dekket.

Etter forordningen skal selskapet informere om rettighetene, men slik informasjon fikk vi aldri. Her var det hver mann for seg, en telefon og callsenter i Baltikum. God tur hjem, hvis du absolutt må.

Jeg konstaterer at EU har tenkt på passasjerene, og at man skal ha dekninger her og der.

Men jeg tenker også på det å stå i Berlin. Strandet. En lapp i neven og lykke til. Det er uverdig. Det er skammelig. Det er lavpris.

Ja, jeg burde sett det komme. Et selskap som sender deg til et annet land til prisen av en taxitur, de har ikke midler til annet enn en lapp i neven. Da er du et stykke problem som får ordne opp selv. Det er ikke rart det var lang ventetid på callkontoret i østerled, når vi alle ringte på samme tid.

Det finnes rettigheter – og det finnes anstendighet. Dette selskapet brøt med det man kunne forvente, vanlig folkeskikk. Behandlingen vi fikk var som om vi var redusert fra betalende kunder til brysomme plageånder.

Men for all del, for kr. 499,00 per billett, kan du vente noe annet? Jeg synes det. Omsorg for en kunde du ikke får tatt hånd om. Det å følge opp en forpliktelse.

Det fremstår nesten verre å bli behandlet som slikt slitsomt passasjermateriale enn den krangelen vi skal ha rundt våre utlegg i ettertid.

Det er så mye snakk om reiseforsikring. En ny form for reiseforsikring har jeg nå fått øynene opp for. Den å reise med andre enn Norwegian.

Bytte til jul

Nå har jeg skrevet innlegg til leserne i snart 15 år. Det kjennes som en liten mannsalder. Fra en tid da innleggene ble levert på diskett, til det nå kan legges rett ut på nett. Fra den gang på papir, til nå på nett. Avisen er nedlagt, og vi er elektroniske alle mann

Men det er noe som ikke har forandret seg. Nemlig det jeg skriver om hver eneste jul. Om julehandel og bytterett.

Slik jeg alltid åpner med å si, at du har ikke bytterett. Det er der vi alltid skal begynne.

Bytterett er noe butikkene gir deg. I større eller mindre grad. Jeg minnes noen år tilbake, da var det bokhandlerne som i store trekk byttet. Og noen andre bransjer.

Så du skulle ha litt gode kontakter for å bytte gaver etter jul.

Men tidene går, og store kjeder lager bytterett. Noe kjøpt på en ene av landet kan byttes et annet sted. De store har gått foran med bytterett, og har laget ordninger som gjelder hele året.

Bytteretten er kommet for å bli.

Men den følger ikke av en lov. Den er bygget på avtale mellom deg og butikken. Det er ren goodwill fra den som selger til deg.

Bytterett er å bytte i noe som kan passe deg bedre. Jeg tenker at bytteretten skal være knyttet til å bytte i en vare som koster det samme eller mer enn byttevaren. Så betaler du heller et tillegg. For meg er verdien av det du skal bytte, det samme som de kroner som varen er kjøpt for.

Jeg ville anbefalt å handle steder der du kan bytte og med de beste bytteordningene. Med minst diskusjon og bredest rett. For dette er litt vill vest i bransjen, folk lager ordninger som passer dem. Det er best om du handler hos dem som er mest generell i sine rettigheter.

Hvis bytterett er et poeng da.

Jeg fikk en gang en LP plate til jul. I en tid der jeg var mest opptatt av lett og teit pop. Giveren var redd for at jeg ville bytte platen.

Over hele forsiden hadde han skrevet «Presangplate  – bytting forbudt!»

Jeg synes platen var feilslått for meg, den gang. Så viser det seg å ha blitt en av tidenes utgivelser, de Lillos, «Suser avgårde». Så feil kunne jeg ta i en tid der maskinpop sto høyt i kurs.

Påtale og politi – stadig i konflikt

Jeg ser at den dyktige politimann og jurist, politimester Gudmundsen i Bergen, foreslår å opprette en spesialgruppe for etterforskning av de tyngste kriminalsakene.

Han gjør imidlertid den feil at han foreslår gruppen ledet av en jurist.

Det skal ikke gå upåaktet hen. Det i seg selv å sette jurister i ledelsen ved Hordaland politikammer, er problematisk fra starten. Jeg minnes selv min tid der inne, som påtalejurist – det å jobbe seg fra snørrunge via jurist og til å bli påtaleansvarlig – det satt langt inne for enkelte i politietaten. Det å lytte til ham nærmest utenkelig. Det er den mest lukkede og avvisende plass jeg noensinne har arbeidet, når det gjelder andre yrkesgrupper. Jeg jobbet senere i Tolletaten, som tok i mot juristene med åpne armer. Kontrasten var gedigen i forhold til den surmuling man merket i politiet.

Men så er det en gang slik at politiarbeidet stopper liksom litt opp, uten at påtale bringer sakene videre. Man kan få vel mange arrestanter å ta vare på, hvis man ikke får dem gjennom systemet.

Så tenker den dyktige politimester at en jurist skal lede gruppen. Jeg er ikke uforberedt på bråk. Det å sette jurister med seks års utdannelse i juridiske fag i ledelse, det er politifaglig utenkelig i strafferettslig sammenheng. Tanken blir avvist av politiets representant, som uttaler seg i dagens BT.

Han tar likevel premien for minst treffende argumentasjon noensinne. En begrunnelse som i seg selv viser at man ikke har satt seg inn i strukturen i sitt eget nærmiljø.

For den godeste talsmann forklarer at man skulle holde juristene utenom. Han om det, politimesteren har muligvis mer tillit til de som har studert ved Universitetet innenfor en flere tusen år gammelt tradisjon. Men det å tale jussens fagre sider ved et politikammer, det er en utfordring jeg ikke tar på meg.

Videre forteller politiets mann at man skal sikre uavhengighet mellom påtale og politi. Videre viser han til at påtale er organisert under riksadvokaten, mens politi er under politidirektoratet.

Jeg er imponert, intet mindre.

Argumentasjonen er fascinerende. For jeg er helt enig i at påtale skulle ha vært uavhengig, og da ville han hatt et poeng.

Men i Norge har man valgt den modell at man har blandet politi og påtale ved politidistriktene. Hele argumentet for at det skal være et skille mellom disse som arbeider sammen, forsvinner i det øyeblikk man blander begge fag under samme tak.

Påtale og politi er under samme tak. Da er det ikke et argument at man skal ha en politifaglig leder for denne straffegruppen. Man skal ha den som er best kvalifisert til å lede helheten, som er en blanding av politifag og rettslige fag.

Jeg vil snu det på hodet, og ikke en gang anse politipersonell kvalifisert til knapt den minste rettslige vurdering. Men den brave leder for politifolkene, synes åpenbart det er greit nok. For en polititjenestemann kan visstnok lede gruppen.

Til sist. Jeg ville snudd det hele tvert rundt. Hadde det vært opp til meg, hadde påtale fullstendig vært skilt ut fra politiet. Videre hadde jeg sørget for at politiet ved ethvert skritt av strafferettslig eller prosessuell art – måtte konsultere påtalemyndigheten som skulle vært plassert i en annen bygning.

Jeg hadde fjernet nærheten, og skapt den avstand det burde være mellom gruppene – og besørget kontroll på den måten med politiets strafferettslige arbeid.

Slik man har det i en rekke moderne land allerede.

Regjeringsforhandlinger

Siden 1884 har Norge bekjent seg til den såkalte parlamentarismen. Den legger klare føringer for hvilken regjering vi nå skal få.

Historisk – og før 1814 – var det slik at Kongen valgte sitt råd. Hvilket betydde at det var Kongen som valgte ut medlemmene i regjering.

Den dag i dag har ikke Kongen den rollen.

Det er slik at parlamentarismen innfører en ordning, der en regjering sitter på Stortingets nåde. Det vil si at en regjering trenger nok støtte i Stortinget, til ikke å risikere at noen uttrykker manglende tillit mot den.

Det er en måte Stortinget kan knekke en regjering på. Ved mistillitsvotum. Det er en tanke om at et flertall på tinget bestemmer at de mangler tillit til regjeringen.

Dersom regjeringen har flertall, unngår man en slik risiko.

Dersom regjeringen ikke har flertall, må den alliere seg med mange nok partier til å unngå faren.

Sagt litt enkelt må en regjering sikre seg parlamentarisk grunnlag, slik at den ikke risikerer å bli kastet.

En flertallsregjering unngår dette. En mindretallsregjering sitter under mer fare, men kan ha avtaler med andre om å støtte seg til disse. For derved å unngå mistillit.

En fireparti regjering sitter derfor mest stødig. Men den er også mest miks av lyster og dermed ikke rom for alle – hele tiden. En toparti regjering er det mer kraft i, men den sitter mer farlig.

Kongen pekte før ut sitt råd. Det gjøre han ikke lenger.

Det Kongen gjør er å ta i mot råd fra avtroppende sjef, Stoltenberg, om hvem han bør oppsøke med anmodning om å danne ny regjering. Det er ingen tvil om at Solberg har fått denne oppgaven.

Hvem hun slår seg sammen med, er en parlamentarisk vurdering. Alene, eller med en eller flere andre. Risikoen øker jo færre man er. Parlamentarisk sitter man løsere, selv om politikken kan bli mer entydig.

Det er ikke alene et mål å lage en regjering, men at den kan sitte en stund.

Hvorfor Skoda når du kan gå da?

Jeg har en Skoda. Den er skjev. Det høres kanskje litt rart ut med skjeve biler. La meg forklare.

Denne bilen er fra 2010. Stor og prektig. Et forsøk på å vise at i Øst Europa der kan man lage bil, vet du. Javisst, en herlig bil med blanke flater. Men skjev er den.

Det skjeve ble avdekket våren 2011. Da tok bakluken på stasjonsvognen ned i støtfanger når du lukket bakdøren. En snekker klarer nok å stille inn en dør innvendig i et hus, slik at den passer i karmen. Men Skoda klarer ikke å  sikte inn døren sin. Så den subber ned i på ene siden.

Det kalles for reklamasjon når man mindre enn et år etter kjøpet reklamerer på skjev bil. God dag, min bil er skjev. Kan De hjelpe?

Etter forbrukerkjøpsloven gjelder fem års reklamasjonsrett på bil, og som du forstår var jeg godt innenfor den rammen. Kanskje jeg ikke skal bruke uttrykk som ramme her, i disse skjeve tider.

Møller har også tre års garanti, slik at det var aldri noe problem å få rettet opp døren. Eller var det bilen de rettet opp. Den ble bra og jeg fikk det hele «rett», og bilen lakkert der skade var skjedd.

Min skjeve Skoda hadde rettet seg opp. Nå traff man plutselig igjen døråpningen.

Men hadde det bare vært så vel. For du vet, ulykken kommer sjelden alene.

Nå like før sommeren i år, er døren atter skjev. Nettopp, problemet er oppstått igjen. Den skjeve Skoda var fortsatt skjev, det er fint den fortsatt kan holde seg på veien. Deres bil siger, jeg kunne ikke annet enn å vitse. Og minnes 80-tallet om å gå fremfor kjøre Skoda.

Så nå er bilen igjen kjørt til Møller for å bli rettet opp.

Jeg er fortsatt innenfor reklamasjonsretten på bilen, de fem år. Og har nå reklamert uten vansker i forhold til selger.

Videre er jeg innenfor garantitiden som er tre år.

Så man kan si at jeg er vernet godt. Det er bare det at du må sette av tid til å flytte rundt en skjev bil. Videre at dette langt fra er den eneste feilen jeg har hatt på bilen.

Hva skjer neste gang?

For bilen blir jo skjev igjen, blir den ikke? Da er vi utenfor garantitid og sikkert innenfor reklamasjonstid. Da vil forholdet bli behandlet etter forbrukerkjøpsloven, og forhåpentligvis på en grei måte. Så sier i hvert fall Møller, at jeg er velkommen tilbake. Det er kos å vite at man blir tatt godt i mot med sin skjeve Skoda.

Når jeg en gang skal selge bilen videre, spør kjøper om det er ellers noe spesielt ved denne flotte bilen? Nei, bare at den blir skjev i ny og ne.

Men la meg fortelle deg en ting. Jeg liker ikke skjeve biler. Det passer meg ikke å bruke mye penger å være utradisjonell og kjøpe Skoda, selv om den er rivende pen. Da satser jeg heller slike penger på et annet merke.

En som holder seg bent i terrenget, en du ikke regelmessig må bringe til selger for å rette opp.

Det er fortsatt liv i vitsen. Hvorfor Skoda, når du kan gå da?

Samliv eller gift

Samliv eller gift.

 

Så er høsten på vei, og arbeidet tar igjen form. Selv for advokater er sommeren en tid fylt av fred. Mens høsten er tiden for konflikter for noen, rydding i rettslige forhold for andre.

 

Jeg har hatt gleden av å følge dere lesere helt tilbake til år 2000. Først gjennom Annonseavisen og senere Byavisen. Den ble lagt ned, og det hele fortsetter via en blogg. Helt i tiden , kanskje ikke det advokater vanligvis driver med. Men vi kan også bryte med det tradisjonelle.

 

Det er vel mitt ønske aller mest å hjelpe deg til å unngå problemer, vi kan selvsagt arbeide med konflikter – men bør vel helst arbeide for at det ikke oppstår slike.

 

La meg si noen ord om samlivsavtaler og ektepakter.

 

Det er slik at samlevende bør lage en samlivsavtale. Det har jeg sagt før og sier det igjen. Bestem dere to hvordan verdiene eies, og hvordan de skal deles ved et brudd eller død. Kombinere gjerne med et testament.

 

Dette er viktige veivalg, som ikke er håndtert uten at du selv gjør det.

 

En del samlevende gifter seg. Det betyr en helt ny situasjon, og den er det viktig å ta hånd om.

 

Fordi det skal gjøres på en bestemt måte, dersom gifte skal ha avtaler om deling mellom seg.

 

Der de samlevende kan klare seg med penn og papir, må de gifte ha en ektepakt.

 

Derfor skal man være bevisst.

 

Samlevende skal vite hva de gjør og tegne det ned.

 

Gifte skal vite hva de gjør, og bruke en ektepakt.

 

Denne pakten er veldig formalisert. Eget skjema og egne former. Vitner skal det også være.

 

Her er mye å passe på. Samlivsavtale, testament og ektepakt. Det hele handler om verdier og det handler om situasjoner vi gjerne ikke vil ha – men som kan komme.

 

Hjelpe meg for et virvar, jeg ser det.

 

Som advokat må jeg være opplagt og skjerpet for å gi råd her, det er langt fra noe man gjør selv ved kjøkkenbordet. Selv om noen aviser fremstiller slikt som det man fikser selv. Med hjertet i halsen og risiko i første linje, da vel.

 

Jeg ser at det å være advokat er å kjenne mennesker. Forstå livet, forstå situasjoner. Kunne sette seg inn i dette, og vise veien man bør gå. Mange veier ligger åpne, noen er bedre.

 

Ta gjerne kontakt med spørsmål eller saker. Eller legg inn spørsmål via bloggen.

Ferien er over, og nytt innlegg følger fredag 26. juli 2013.